Hvordan kan bruk av private aktører gi mer innovasjon og kvalitet?

Erfaringene viser at bruk av private, ideelle og offentlige sammen gir grunnlag for nytenkning, utvikling av nye og bedre tjenester. Blant for å utvikle velferdsteknologi, slik som i Oslo hvor Stendi har samarbeid med Telenor om testing av velferdsteknologiske løsninger. Når Uranienborghjemmet tilbakeføres til kommunal drift i 2019, får Oslo kommune sykehjemmet tilbake med integrert velferdsteknologi: GPS-styrt teknologi, og fallforebyggende alarmmatter på gulv og seng hos beboere som trenger hjelp når de skal gå. Et annet godt eksempel på innovasjon er Noen AS i Steinkjer som ble etablert av Heidi Wang i 2008. Selskapet tilbyr hjemmebasert demensomsorg og ble etablert på bakgrunn av Heidi Wangs far var blitt dement, og datteren opplevde at kommunens tilbud ikke var tilstrekkelig for farens behov. I 2016-2018 fikk Noen AS delfinansiering fra Innovasjon Norge for å etablere partnerskap og modeller for å spre metoden selskapet bruker nasjonalt.

Bare fire private aktører kontrollerer hele det private sykehjemsmarkedet i Norge. Aleris, Attendo, Norlandia og Unicare. Hvordan blir det mer mangfold av at noen få kommersielle aktører tjener store penger på eldre og syke?

Vi er helt avhengig av velfungerende markeder med flere tilbydere. I dag finnes det flere ideelle virksomheter i tillegg til de private.  Vi får en velferdsmiks gjennom å skape flere arenaer for samarbeid. For eksempel kan private, ideelle og kommunen inngå partnerskap om å drifte en egen avdeling på et sykehjem, eller private/ideelle kan gis tilskudd eller et eget ansvar for å utvikle velferdsteknologi. Muligheten er mange, og ved å tenke nytt kan vi lære av hverandre, utfordre hverandre, og sikre kvalitet, innovasjon og trygge velferdstjenester.

Vil ikke private selskaper lønne sine ansatte dårligere for å tjene mest mulig penger på syke og eldre?

De private omsorgsbedriftene i NHO og Spekter betaler tarifflønn til sine ansatte. Tariffen inneholder også samme pensjonsavtale som den for eksempel NRK og Posten har for sine ansatte. Private bedrifter kjemper hver dag om de beste ansatte, skarpeste hodene og beste kvaliteten på omsorgen de leverer. De er avhengige av å være skikkelige og ryddige for at brukere, beboere, pårørende og ansatte skal ha en best mulig hverdag. En ren gjennomsnittsberegning av lønn og direkte sammenligning mellom offentlig og privat gir ikke nødvendigvis et helt dekkende bilde. Flere grupper av sykepleiere vil faktisk komme bedre ut lønnsmessig i private virksomheter, men det er riktig at private ikke er lønnsledende, og det er naturlig med variasjon slik er det mellom ansatte i de fleste bransjer som er helt eller delvis preget av private aktører. Men det er en helt selvsagt at det er ordnede arbeidsforhold – enten det er kommunen eller private.

Vil ikke kommunene miste kontrollen når private aktører skal bli en del av velferdstilbudet?

Kommunene skal fortsatt styre og ha kontroll. De private skal ikke ta over. For å lykkes med å forenes private, offentlige og ideelle aktører i en velferdsmiks, trenger vi et regler og et rammeverk som sikrer ordnede arbeidsforhold, åpenhet og kvalitet, og at offentlige tilskudd kommer eldre og pårørende til gode.

Vil ikke det at kommersielle aktører som tjener penger på velferd bryte med den norske modellen og grunnlaget for hele velferdssystemet vårt?

Norge er bygget på et godt samarbeid mellom det offentlige og private aktører. De private og ideelle er allerede en del av løsningen i dag, og vil være en like naturlig og nødvendig del av løsningen i fremtiden. Det handler om å utfylle hverandre. Vi får en velferdsmiks gjennom å skape flere arenaer for samarbeid. Ved å tenke nytt i måten private, ideelle og offentlige samarbeider på kan vi lære av hverandre, utfordre hverandre, og sikre kvalitet, innovasjon og trygge velferdstjenester. Det er summen av dette som gjør at vi får mer velferd for fellesskapets penger.

Handler ikke konkurranseutsetting bare om å spare penger?

Konkurranseutsetting er ikke et mål i seg selv for å spare penger. Det Norge trenger er en pragmatisk debatt om private og ideelles plass i velferdssamfunnet. Ved å tenke nytt i måten private, ideelle og offentlige samarbeider på kan vi lære av hverandre, utfordre hverandre, og sikre kvalitet, innovasjon og trygge velferdstjenester.

Er det ikke mangfold nok med kommunale og ideelle aktører?

Norge er bygget på godt samarbeid mellom det offentlige og det private . Det er mange gode eksempler på samarbeid med private og ideelle, for eksempel i utvikling av velferdsteknologi. Norges helse- og omsorgstilbud må samle alle krefter for å bli bedre. Og det er viktig med regler og rammeverk som sikrer ordnede arbeidsforhold, åpenhet og kvalitet, og at offentlige tilskudd kommer eldre og pårørende til gode. Slik kan vi lære av hverandre, utfordre hverandre, og sikre kvalitet, innovasjon og trygge velferdstjenester.

Vil ikke et større privat innslag bare føre til at store aktører tjener penger på de svakeste?

Private utgjør i dag en betydelig ressurs innenfor helse- og omsorgssektoren. Det som gjør private aktører lønnsomme, er fornøyde kommuner, eldre og pårørende. Innen privat helse og omsorg er dessuten marginene små, det meste av overskuddet kanaliseres tilbake i drift og det tas ut lite i utbytte, viser en rapport fra analyseselskapet Menon Economics. Vi mener det må være rom for både store og små aktører, ideelle og andre private med ulikt innhold og profil. Målet for landets mange kommunepolitikere må være å finne ut hva som i den enkelte kommune er den beste velferdsmiksen i møte med de store omsorgsutfordringene.

Mange kommuner, slik som Oslo og Bergen, har vedtatt å drive velferdstjenestene selv. Er det ikke slik man historisk har drevet velferdstjenester i Norge?

God velferd er et offentlig ansvar, men vi trenger mer samarbeid med private og ideelle for å møte de store omsorgsutfordringene. Historisk har slikt samarbeid vært viktig for å sikre kvalitet, innovasjon og trygge velferdstjenester. Og et godt eksempel er barnehageforliket fra 2003. En grunnleggende forutsetning var likebehandling av offentlige og private aktører. Siden da er det skapt nærmere 100 000 nye barnehageplasser i Norge. Over halvparten i private barnehager. Det har gitt full barnehagedekning og et mangfold av små og store barnehager, drevet både av kommuner og private.