Vi ser ofte udokumenterte påstander som sprer seg i kommentarfeltene i sosiale medier og andre steder. Her har vi samlet noen av gjengangerne og svart ut. Har du kommet over en påstand du er usikker på om stemmer? Ta gjerne kontakt med oss.
Monopol gir sjeldent de beste løsningene. Ved at private aktører supplerer de offentlige utnyttes ressursene bedre, innovasjon får vokse frem og vi får mer fleksibilitet. Det gir både bedre tjenester, og et bedre arbeidsliv. Og mer enn noensinne trenger vi et arbeidsmarked innen helse og omsorg som folk ønsker å være i.
I dag er det utfordrende å både rekruttere nok dyktige fagfolk og beholde folk i jobbene sine over tid. Det er ikke uten grunn at 60 prosent av befolkningen ikke tror at det offentlige helsevesenet vil være i stand til å dekke samfunnets fremtidige behov for helse- og omsorgstjenester uten hjelp fra private helseaktører, slik Kantars Helsepolitiske barometer viser.
Det er derfor helt avgjørende å både ha private og offentlige aktører på banen - både for den enkelte arbeidstaker og for at samfunnet skal ha nok kvalifisert arbeidskraft til å løse noen av våre viktigste oppgaver. Det får også støtte i befolkningen: 73 prosent mener at det ikke spiller noen rolle hvem som leverer tjenestene, så lenge man får den hjelpen man trenger.
Private barnehager utgjør omtrent halvparten av tilbudet i Norge, og er en av grunnene til at vi kan ha full barnehagedekning. De gir også mer valgfrihet, og gjør det mulig for foreldre å få barnehageplass i nærheten av der de bor.
Fordi de beste løsningene kommer av at det private og offentlige samarbeider. Når flere ulike aktører får bidra, får vi et bredere spekter av løsninger, bedre tilpasning til ulike behov og mer læring på tvers. Det handler ikke om hvem som leverer, men hva som leveres – og hvordan vi får mest mulig velferd for pengene.
Private aktører kan for eksempel utfordre det etablerte, teste ut nye måter å gjøre ting på og finne løsninger som det offentlige igjen kan lære av og bygge videre på. Det styrer hele velferdssystemet - også de offentlige tjenestene.
Kantars helsepolitiske barometer viser at dette er noe folk flest ønsker:
Disse tallene viser at nordmenn ønsker et velferdstilbud preget av samarbeid, valgfrihet og kvalitet, slik vi også har en lang og god tradisjon for i Norge. Velferdsmiks er ikke en trussel mot velferdsstaten, men på mange måter en forutsetning for at den skal bestå.
Rapporten fra Velferdstjenesteutvalget dokumenterer at private leverandører har moderate driftsresultater. Faktisk ligger disse litt under det som er vanlig for tjenesteproduksjon i Norge.
Dessuten er det viktigste at pengene gir gode tjenester, ikke hvem som leverer dem. Det offentlige kjøper en ferdig tjeneste, som må oppfylle de sammen kravene til kvalitet som offentlige tjenester gjør. I sektorer som barnevern, barnehager og eldreomsorg får mesteparten av pengene til lønn, ikke avkastning.
Det er også viktig å nevne at private aktører må ha en viss driftsmargin, siden det sikrer fremtidig drift, nødvendige investeringer og en trygg arbeidsplass for de ansatte.
Nei, tvert imot styrker det hele sektoren at muligheten til utvikling og variasjon finnes, fordi det vil øke sannsynligheten for at flere faktisk velger å jobbe i velferdssektoren. En velferdsmiks vil bidra til å øke den samlede kompetansen og kapasiteten i sektoren.
Spesielt når det er utfordrende å sikre nok folk, må vi legge til rette for et fleksibelt arbeidsmarked med ulike innganger og karriereveier. Det handler derfor ikke om konkurranse innenfor et nullsumspill, men om samarbeid for å løse et felles samfunnsoppdrag.
Nei, private aktører tapper ikke penger fra det offentlige – tvert imot bidrar de til å sikre at velferdsmidlene brukes effektivt og gir gode tjenester til brukerne. Velferdstjenesteutvalget, som utredet bruken av private aktører i velferdsstaten, avviser påstanden om at penger bevilget til offentlige formål forsvinner i unødvendig profitt.
Når private aktører leverer tjenester som hjemmetjenester, BPA eller rehabilitering, skjer det gjennom avtaler med det offentlige, og pengene går til lønn, drift og kvalitet i tjenesten – akkurat som i offentlig regi. Det er fremdeles det offentlige som bestemmer innhold, omfang og krav til kvalitet. Private leverandører må konkurrere på pris og kvalitet for å få disse oppdragene. Dette sikrer god ressursbruk og gir kommuner fleksibilitet til å tilby tjenester med høy kvalitet.
Samarbeidet med private aktører gir også innovasjon, bidrar til å dekke kapasitetsbehov og skaper lokale arbeidsplasser. De er allerede en viktig del av løsningen – og vil være det fremover, for å sikre bærekraftige og tilgjengelige velferdstjenester i hele landet.
Langt på vei er vi det. Allerede sliter mange kommuner med å bemanne viktige tjenester innen helse og omsorg, og alle pilene peker i samme retning: fremover blir utfordringene enda større. Innen 2030 vil det være flere eldre enn yngre i Norge, og behovet for kvalifisert personell vil øke massivt.
Dette er en varslet krise, som vi har muligheten til å møte med riktige tiltak. En velferdsmiks der offentlige og private aktører samarbeider gir større fleksibilitet, bedre ressursutnyttelse og flere arbeidsplasser. Det handler altså ikke om å svekke det offentlige – men om å styrke helheten.
Tvert imot, velferdsmiks er en viktig garanti mot nettopp todeling. Når staten og kommunene samarbeider med private og ideelle aktører, kan de beste løsningene tilbys til alle, uavhengig av inntekt. Det handler ikke om hvem som eier tjenesten – det handler om kvaliteten på tilbudet og at det er tilgjengelig for alle.
Uten velferdsmiks risikerer vi et statlig monopol som ikke klarer å møte alle behov. Da vil de som har råd kjøpe seg ut av køene, mens andre må vente. Med velferdsmiks er det det offentlige som styrer, men flere aktører som bidrar slik at tjenestene både blir bedre, mer tilgjengelige og mer rettferdige.
Sagt på en annen måte: En velferdsmiks er garantisten mot en todelt velferdstjeneste.
