Vi ser ofte udokumenterte påstander som sprer seg i kommentarfeltene i sosiale medier og andre steder. Her har vi samlet noen av gjengangerne og svart ut. Har du kommet over en påstand du er usikker på om stemmer? Ta gjerne kontakt med oss.
Det aller meste av helse-, velferd- og oppveksttjenester i Norge produseres av staten og kommunene. Den offentlige velferdstjenesten er bærebjelken i velferdssamfunnet vårt. Sånn er det, og sånn skal det fortsatt være.
Men vi vet også at det offentlige ikke klarer å møte alle behov alene. Norge er blant landene som bruker mest penger på helse, og vi har flest helsepersonell per innbygger blant OECD-landene. Likevel har vi lavere produktivitet i tjenestene enn våre naboland, vi har høyere sykefravær, og vi har lengre ventetider.
Derfor er staten helt avhengig av å inngå avtaler med private aktører for å sikre rettighetsbaserte tjenester og løse konkrete helse- og velferdsoppgaver. Gjennom offentlig-privat samarbeid blir de private tjenestene en del av det offentlige tilbudet. De er underlagt offentlig styring og kontroll, og de samme kravene til faglig forsvarlighet. Så når de private aktørene jobber på vegne av det offentlige, blir de private tjenestene i praksis også offentlige.
Fordi det viktigste er at pasientene får gode tjenester, ikke hvem som leverer dem.
Halvparten av landets barnehagebarn går i en privat barnehage. Dette er barnehager som har vært helt sentrale i den politiske målsettingen om å oppnå full barnehagedekning, og samarbeidet mellom offentlige og private aktører har gitt oss verdens mest velutviklede barnehagetilbud.
De private barnehagene scorer best i foreldreundersøkelser både i Norge og i Skandinavia. Vi trenger de private barnehagene for å gi folk et mangfoldig barnehagetilbud, med valgfrihet for familiene og mulighet til å få barnehageplass i nærheten av der de bor.
Det offentlige klarer ikke alltid å møte alle behov alene. Derfor samarbeider det offentlige med private aktører for å sikre at tjenester leveres effektivt, med høy kvalitet og til alle som trenger det.
Private aktører bidrar med kapasitet, kompetanse og innovasjon, og tjenestene de leverer er underlagt offentlig finansiering, styring og kontroll. Når private aktører utfører oppgaver på vegne av det offentlige, er det dermed i praksis en offentlig tjeneste, og ikke et frislipp til kommersiell profitt.
Målet bør først og fremst være å løse felles utfordringer på best mulig måte, til det beste for befolkningen. Kantars helsepolitiske barometer viser også at dette er noe folk flest ønsker:
Disse tallene viser at nordmenn ønsker et velferdstilbud preget av samarbeid, valgfrihet og kvalitet, slik vi også har en lang og god tradisjon for i Norge.
En oversikt utarbeidet av NHO om offentlig-privat samarbeid viser at de private velferdstilbydernes gjennomsnittlige overskudd før skatt ligger på:
Velferdstjenesteutvalget fastslo også at margingene til private aktører ligger i snitt på rundt 3 %. Dette er et nivå som ligger lavere enn i de aller fleste andre næringer.
Eventuelle overskudd kommer som følge av avkastning på investeringskapital, altså penger private investorer har investert. Det er derfor feil å hevde at offentlige midler, som brukes til å finansiere helse- og velferdstjenester, havner i lommene på private eiere eller oppkjøpsfond.
Når helsepersonell er ansatt hos private utfører de ofte rettighetsfestede og nødvendige helsetjenester på oppdrag for det offentlige. Det gjør at disse tjenestene er å betrakte som offentlige helse- og velferdstjenester.
Ifølge tall fra OECD ligger Norge på topp når det gjelder antall leger og sykepleiere per innbygger. Den andelen av leger, sykepleiere og annet helsepersonell som er ansatt i privat sektor er begrenset og har holdt seg på et stabilt nivå i lang tid.
Det styrker hele sektoren at leger, sykepleiere og annet helsepersonell kan velge mellom arbeidsgivere. Det gir mulighet for utvikling, og øker sannsynligheten for at flere vil velge å jobbe i helse- og velferdssektoren.
Spesielt når det er utfordrerne å sikre nok folk, må vi legge til rette for et fleksibelt arbeidsmarked med ulike innganger og karriereveier. Det handler derfor ikke om konkurranse innenfor et nullsumspill, men om samarbeid for å løse et felles samfunnsoppdrag.
Nei, private aktører tapper ikke penger fra det offentlige. Tvert imot er de er en viktig del av løsningen. Når private leverer helse-, velferds- og oppveksttjenester på vegne av det offentlige, er det underlagt offentlig styring og kontroll, med krav til kvalitet og rapportering. Det betyr at det er det offentlige som bestemmer innhold og omfang av tjenestene, og avgjør hvilke behandlinger og pasientgrupper som skal omfattes av lovpålagte tilbud levert av private aktører.
Private leverandører må konkurrere på pris og kvalitet for å få disse oppdragene. Dette er med på å sikre god ressursbruk og gir det offentlige fleksibilitet til å tilby tjenester av høy kvalitet.
Tjenestene er finansiert av fellesskapet, og utført av aktører som ofte bidrar med fleksibilitet, effektivitet og innovasjon. Velferdstjenesteutvalget, som utredet bruken av private i velferdsstaten, avviser påstanden om at penger bevilget til offentlige formål forsvinner i unødvendig profitt.
Velferdsmiks gir oss innovasjon, bidrar til å dekke kapasitetsbehov, sikrer tilgang til nødvendige tjenester og skaper arbeidsplasser over hele landet. Det handler ikke om å trekke midler ut av systemet, men om å bruke ressursene smartere.
Langt på vei er vi det. Allerede sliter mange kommuner med å bemanne viktige tjenester innen helse og omsorg, og alle pilene peker i samme retning: fremover blir utfordringene enda større. Innen 2030 vil det være flere eldre enn yngre i Norge, og behovet for kvalifisert personell vil øke massivt.
Dette er en varslet krise, som vi har muligheten til å møte med riktige tiltak. En velferdsmiks der offentlige og private aktører samarbeider gir større fleksibilitet, bedre ressursutnyttelse og flere arbeidsplasser. Det handler altså ikke om å svekke det offentlige, men om å styrke helheten.
Nei, tvert imot er velferdsmiks en garantist mot et todelt helsevesen. I et av verdens beste velferdssamfunn skal det være kort vei til lik og profesjonell hjelp, omsorg og støtte, og helt uavhengig av den enkeltes økonomi og bosted, og uavhengig av om det er kommunen, staten eller en privat aktør som leverer tjenesten.
Uten velferdsmiks risikerer vi et statlig monopol som ikke klarer å møte alle behov, som vil resultere i lange ventetider og mangel på tilgang til rettighetsfestet helsehjelp. Da vil de som har råd kjøpe seg ut av køene, mens andre må vente.
Offentlig finansierte private helse- og velferdstilbud sikrer at hele befolkningen får tilgang til tjenester levert av private aktører, på vegne av det offentlige. Dette gjør at tilbudet ikke begrenses til dem som har råd til å betale selv.
