Av Karita Bekkemellem, administrerende direktør i NHO Geneo
Til tross for at vi har mange velfungerende tilbud fra private aktører, ser vi en politikk utforming som gradvis svekker tilgangen til nødvendig helsehjelp, som avvikler gode barnevernstilbud og som legger press på den norske barnehagemodellen.
Etter forrige valg har det blitt gjennomført tiltak som reduserte pasientrettigheter og vi fikk et «avkommersialiseringsutvalg», hvis mandat i praksis var å begrense adgangen for private bidrag til helse- og velferdstjenestene. Resultatet har ikke vært bedre tjenester for folk, men heller lengre køer og færre valgmuligheter.
Helsekøene har vokst så mye at det måtte settes inn særskilte avbøtende tiltak, som «Ventetidsløftet». Samtidig har private barnehager opplevd så stramme rammevilkår at nesten halvparten i dag går med underskudd.
I barnevernet er gode omsorgstilbud til noen av landets mest sårbare barn blitt ofret for å oppnå målet om å redusere private bidrag, og det stikk i strid med faglige råd. Riksrevisjonen har påpekt at bistandsplikten ble brutt som følge av dette. Det samme ser vi innen rus og psykisk helse.
Det er et paradoks at vi samtidig har private aktører som ønsker å bidra, men ikke får slippe til. I Møre og Romsdal har for eksempel Medi3 etablert kapasitet og ansatt fagfolk for å hjelpe mennesker med grå stær, etter avtale med Helse Midt. Likevel står pasienter i kø, fordi avtalen ikke benyttes. Da er det ikke pasientens behov som settes først.
Den siste tiden har vi også sett hvordan stans i arbeidsmarkedstiltak skaper stor usikkerhet for både deltakere og bedrifter. At slike situasjoner kan oppstå, vitner om et system som ikke evner å planlegge og styre forutsigbart over tid.
Det hjelper lite å snakke varmt om pragmatisme og samarbeid mellom offentlige og private aktører dersom realitetener at ledende politikere konsekvent velger bort løsninger som fungerer. Jeg er redd resultatet av dette stortingsvalget i verste fall betyr at den modellen vi alltid har hatt i Norge, en velferdsmiks hvor offentlige og private aktører samarbeider, blir svekket.
Vi står midt i en alvorlig krise i helse, velferd og oppvekst. Norge er blant landene som bruker mest penger på velferdstilbud, men får minst igjen. Vi har lav produktivitet, lange ventetider og høyt utenforskap sammenlignet med resten av OECD.
Når vi vet at vi fremover må bruke langt mer på beredskap og forsvar, samtidig som vi blir flere eldre og færre i arbeidsfør alder, er det avgjørende at systemet vårt evner å kombinere det beste fra offentlig og privat sektor.
Trygghet og forutsigbarhet er grunnleggende, enten vi snakker om pasienter som trenger behandling, foreldre som trenger barnehageplass, brukere med behov for rehabilitering, sårbare barn som trenger gode barnevernstjenester, eller brukere som har behov for BPA-tjenester.
Det er den tradisjonsrike velferdsmiksen som har gitt Norge et av verdens beste velferdssamfunn. Det må vi fortsette med.
