– Vi tenkte aldri at vi skulle bli fosterhjem. Det kom egentlig til oss. Vi fikk telefon om ei jente som trengte et hjem da vi satt på hesteryggen på Hardangervidda, forteller Lise.
Jenta er fortsatt en del av familien, og hun har bodd med Tony og Lise siden hun var seks år gammel.
I dag har ekteparet fire voksne sønner, en rekke barnebarn, ett fast fosterbarn på 17 år og er beredskapshjem for to barn på åtte og ni.
– Her er det faste rammer, måltider og rutiner. Det er ofte mangel på rutiner i livene tilde barna som kommer hit, og innføring av rutiner utgjør en stor forskjell, sier Lise.
– I tillegg så slipper vi å reise på jobb. Vi jobber jo her på gården. Gårdslivet er ikke alltid like populært, men de venner seg til det, sier Tony.
Ekteparet forteller at noen av barna som har kommet til gården ikke engang har vært vant til å bruke kniv og gaffel. Likevel ser de at barna raskt finner seg til rette, selv når de kommer på kort varsel i beredskap.
– Det tar ikke mange dagene før de sklir inn i hverdagen her. Det er utrolig hvor fort de blir en del av familien, forteller Tony.
Men veien har ikke bare vært enkel. Da fosterjenta deres ble alvorlig syk og måtte gjennom en benmargstransplantasjon, ble livet satt på vent.
– Vi bodde nærmest på Rikshospitalet i flere år. Det var tøft, men det knyttet oss også enda tettere sammen som familie, sier Lise.
De beskriver at manglende støtte fra det offentlige tidvis gjorde situasjonen unødvendig vanskelig.
– Vi kunne gå ukesvis uten å få svar, og da blir man jo fanget i et vakuum, forteller Tony.
Det var ikke før fosterdatteren ble syk at de fikk en ny saksbehandler og kommunen ga bedre oppfølging. Men det kom med et hjertesukk:
– Vi hadde nok ikke fått den oppfølgingen fra kommunen dersom fosterjenta vår ikke hadde blitt syk, mener Lise.
– Å ha noen å ringe til når du står i en vanskelig situasjon er avgjørende. Den støtten har vi vært heldige å få gjennom Humana omsorg og assistanse, sier Tony.
Familien er nå et beredskapshjem hos den private aktøren. De skryter likevel av kursene de fikk fra kommunen. Det hadde stor betydning.
– Vi lærte å forstå følelsene hennes og hvordan hun reagerte. Det var ikke alltid vi kunne gjøre ting på samme måte som med våre egne barn. På kursene fikk vi verktøy, taktikker og teknikker til å møte ulike utfordringer på en bedre måte, forteller Lise.
Selvom hverdagen kan være krevende, angrer de ikke et sekund på valget om å bli fosterhjem.
– Det gir oss så mye å se utviklingen til barna. Når de mestrer noe de før ikke fikk til, eller tør noe de var redde for, da kjenner vi på en enorm glede, sier Lise.
Både Tony og Lise er tydelige på hvorfor det er så givende å være fosterfamilie.
– Utviklingen til jenta har vært enorm. Hun har gått fra å være et sårbart og krevende barn med store utfordringer, til i dag å være en trygg og ressurssterk ungdom som går på videregående og lever et godt liv.
Ekteparet er helt sikre på at det var viktig for henne å komme til et annet hjem.
Lise legger til:
–Jeg tror det er veldig viktig for barn å komme til et hjem med trygge, tydelige voksne som de kan stole på. Det betyr alt. Også tror jeg dyrene her på gården er til stor hjelp.
Livet som foster- og beredskapshjem kan være krevende. Men de siste årene har paret også blitt bedre kjent med seg selv, og åpnet opp for nyttig selvrefleksjon. For eksempel forteller familien Warhuus at de er mye mer tålmodige enn de først trodde, og at de tåler en støyt.
Ekteparet anbefaler andre å bli fosterhjem. Samtidig som de understreker at man må vite hva man sier ja til.
Totalt står over 400 barn nå i kø for å få et fosterhjem i Norge, en stor økning bare siden i vår.
–Det gjør inntrykk. Vi trenger flere som kan bidra. Mange hjem kunne vært egnet, sier Tony.
Behovet for fosterfamilier i Norge øker, men antallet går ned. I 2025 er det færre fosterhjem enn året før, og gapet mellom behov og tilbud blir stadig større.
Innen juni 2025 hadde den private barnevernsaktøren Stendi fått 211 henvendelser, hvorav 66 gjaldt spesialiserte fosterhjem og 145 beredskapshjem. Hos Humana Omsorg og Assistanse var tallene enda høyere, med 287 henvendelser – 141 om spesialiserte fosterhjem og 146 om beredskapshjem
Konsekvensen er at for mange barn står i fosterhjemskø og lever med for dårlig omsorg, og at mange barn blir værende i beredskapshjem mye lenger enn de skal.
Per september 2025 opplyser Stendi at 12 barn har bodd mer enn seks måneder i beredskapshjem, mens Humana Omsorg og Assistanse rapporterer om ni barn. Til sammen gjelder dette 21 barn. Disse barna blir godt ivaretatt, men lever i uvisshet om hvor de skal bo permanent.
Barne-, ungdoms- og familieetaten og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufetat og Bufdir) har et lovpålagt ansvar for å bistå barnevernet med å finne et egnet fosterhjem eller en institusjonsplass. Når barn i praksis blir værende i midlertidige løsninger i månedsvis eller år, fordi Bufetat ikke klarer å tilby tiltak som ivaretar behovene deres, innebærer det et brudd på denne plikten.
For små barn er det svært alvorlig å måtte bo i beredskapshjem. Et barn flytter dit av ulike grunner, men som oftest handler det om en akuttsituasjon hvor barnet raskt trenger et trygt sted å være. Beredskapshjemmet skal gi stabilitet og forutsigbarhet fram til barnevernet finner en mer varig løsning.
Familiene som tar imot barn som beredskapshjem, er kurset og har kompetansen og ressursene som trengs for å gi trygghet, slik at barnet kan senke skuldrene og oppleve ro midt i en vanskelig tid. Likevel er dette bare ment som en midlertidig ordning.
For barna betyr det å leve i uvisshet om hvor de til slutt skal bo. Å vente et halvt år føles lenge for et barn på ti år. Å måtte vente i to år kan oppleves som en hel barndom. Det er lenge i små liv.
For Tony og Lise er svaret enkelt på hvorfor de fortsetter å ta imot barn:
– Vi gjør det fordi vi vet at vi kan gjøre en forskjell. Og fordi vi får så utrolig mye tilbake.
