Det var sent på kvelden da det trillet en bil inn på tunet foran en akuttavdeling for barnevern. I baksetet satt en 16 år gammel gutt sammen med tre barnevernsansatte. Etter dem fulgte tre uniformerte politifolk i kortesje.
– Jeg husker det som om det var i går, forteller Alexander Hagen, som var miljøterapeut på barnevernsinstitusjonen på tidspunktet.
– Jeg var helt ny som miljøterapeut i Humana omsorg og assistanse, det var vel mitt andre skift på jobben. Det at gutten kom med tre fra barnevernet, og tre politifolk i kortesje, er ganske inngripende. Ikke minst inngripende overfor barn, sier han.
Gutten ble overlevert av barnevernet og politiet, og ble tatt med inn på institusjonen.
– Vi hadde fått beskjed om at han var gjengleder. At han var voldelig. At vi måtte være på vakt. Men da han satte seg ned i stolen foran meg, var det ikke en leder jeg så, det var en ungdom som var redd, forteller Alexander.
Allerede der begynte kontrastene å tre frem. Journalen fra barnevernet beskrev en gutt med en svært utfordrende atferd. Så utfordrende at det, mellom linjene, kunne skape inntrykk av en umulig oppgave. I virkeligheten var han en ung gutt preget av brudd, tap og svikt.
Alexander husker ordene han valgte første gangen han snakket sammen med gutten.
– Jeg sa «du er 16, du vil sikkert ikke innrømme det, men hadde jeg vært i dine sko, hadde jeg vært nervøs. Og jeg er faktisk nervøs nå». Og da nikket han bare, uten å si noe.
Det lille nikket var begynnelsen.
– Det var starten, da kjente jeg at vi fikk en «connection».
De første dagene sa han ingenting. Han spiste ikke. Ikke brødskiver, ikke middag, ikke frukt. Bare en liten kringlebit og litt cola på det meste. Syv døgn gikk uten et måltid. For de ansatte kunne situasjonen se håpløs ut.
– Det var som et stille opprør. Han hadde bestemt seg for at han ikke skulle være der, forteller Alexander.
– Vi forsøkte å spørre han om hvordan han hadde det, på en skala fra én til ti, og han svarte minus hundre.
For de ansatte på akuttavdelingen var det viktig å vise gutten at de ikke kom til å gi ham opp.
Alexander begynte derfor å sitte utenfor døra hans, bare være der. Etter hvert fikk han slippe inn, fortsatt uten ord. Det var tilstedeværelse mer enn samtaler som ble veien inn.
– Jeg skjønte fort at det ikke nyttet å mase. Det handlet om å vise at vi sto i det sammen. Så jeg satte meg på gulvet. Noen ganger sa jeg ingenting. Bare det å være der gjorde en forskjell.
Gradvis begynte gutten å spise igjen, og han begynte å slippe de ansatte inn. Først korte svar, så hele setninger. Han begynte å delta i møter. Små steg ble vendepunktet.
– Det handlet om å vise ham at han var god nok som han var. At ikke han var problemet, men at systemet rundt ham hadde sviktet, sier Alexander.
Guttens bakgrunn var lang og vond. Flere fosterhjemsplasseringer, mange relasjonsbrudd, og en bror han ikke fikk bo sammen med. Han endte alltid opp som den som «ikke passet inn».
– Han hadde opplevd svikt, ikke bare én gang, men gang på gang. Da han kom til oss, hadde han allerede fått et stempel som et problem. Og når du får høre at du er et problem lenge nok, så begynner du å tro på det selv.
Alexander trekker paralleller til reaktiv tilknytningsforstyrrelse.
– Når noen har en dårlig dag, ber de kanskje om en klem. Ungdommene som dette viser deg fingeren i stedet. Da gjelder det å være voksen nok til å se bak handlingen og spørre: Trenger du egentlig nærhet nå?
Arbeidet til Alexander og kollegene handlet ikke først og fremst om regler og rutiner, men om relasjonen. Om å bli sett.
– Nøkkelen til suksess er at ungdommen blir hørt. De får ikke bestemme alt, men de må føle seg hørt. Vi jobbet mye gjennom guttens handlingsplan, som han selv fikk lov til å være med å påvirke, forteller Alexander.
– Ett av målene i handlingsplanen var, for eksempel, å trene daglig. Da ble jeg med han på trening, og det ble en vei inn til gutten. Vi brukte også traumebevisst omsorg og miljøterapi. Men det viktigste var egentlig å vise ham at det ikke var noe feil ved ham.
– Det var ikke alltid direkte prat som funket. Men hvis jeg tullet med en kollega, sto han gjerne på siden av og så på. Litt sånn som sandkassemodellen, han var der, uten å måtte være i fokus. Det gjorde det lettere for ham å tørre og delta, sier Alexander.
Gutten fikk et spesielt godt forhold til Alexander. Han ble hans trygghetsperson på barnevernsinstitusjonen.
– Han ga meg aldri en klem. Men da oppholdet på fire måneder var over, og jeg skulle kjøre gutten videre til neste sted, ville han plutselig ha en. Jeg holdt pusten, og hele kroppen hans bare slapp. Det var som å holde en geléklump. Jeg skjønte hvorfor han hadde ventet med klemmen. Det var sterkt. Det øyeblikket glemmer jeg aldri, forteller Alexander.
Direktør for barnevern i Humana omsorg og assistanse, Rune Midtgård, understreker at historien speiler selskapets arbeid.
– Mange ungdommer vi møter, kan ha atferd som grenser til kriminalitet. Vår oppgave er å se hele mennesket, ikke dømme eller moralisere. Vi skal spørre: hva skal til for at du skal ha et godt liv, sier han.
Midtgård mener, som Alexander, at nøkkelen er tilstedeværelse og stabilitet.
– Relasjon er helt avgjørende. Samtidig trenger ansatte trygghet, veiledning og gode rutiner. Kontinuitet i personalgruppen er kanskje det aller viktigste. Det gir ungdommen forutsigbarhet, og mulighet til å vokse.
Samtidig peker han på store utfordringer i systemet.
– All erfaring så langt, viser at det offentlig-private samarbeidet er helt nødvendig for å gi sårbare barn og unge den hjelpen de trenger. Vi har alle et mål for øye: å hjelpe barn og ungdom som trenger det. De ungdommene som kommer til oss, har ofte flyttet mange ganger, og det offentlige, herunder Bufetat, har ikke selv tiltak som passer.
– Vi har ikke alle verktøyene vi trenger. Lite forutsigbarhet fra politikerne, kortsiktige avtaler med oppdragsgivere og dårlige rammer skaper utfordringer for det felles prosjektet alle vi som jobber med dette har; å hjelpe barn og unge i samfunnet vårt. Det er behov for en tydelig retning for institusjonsbarnevernet. I dag vet ingen i sektoren eller politikken helt hvor vi skal. Samarbeid mellom helse og barnevern er fragmentert, og ungdom med psykiske vansker faller ofte mellom stolene.
Midtgård etterlyser tydeligere fagutvikling fra Barne-, ungdoms- og familieetaten og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufetat og Bufdir).
– Som privat aktør bygger vi kapasitet og kompetanse over tid og jobber med forbedringer og kvalitetsheving. Men regelverket er for svakt på hvilket fag som skal utøves. Vi trenger at fagdirektoratet tar en tydeligere rolle.
Historien om 16-åringen på akuttinstitusjonen endte ikke med en «gjengleder». Den endte med en ungdom som hadde begynt å tro på seg selv igjen.
– Vi kan spare samfunnet for enorme kostnader hvis vi investerer i forebygging. En ungdom som blir sett, kan slippe både rusbehandling og fengsel senere, sier Alexander.
– Tenk hva det kan spare samfunnet for i fremtidige kostnader!
Han minner om at ungdom i barnevernets omsorg ofte blir dømt hardere enn andre.
– Når ungdom fra vanlige hjem gjør ugagn, så går det ofte greit. Men når ungdom som er under barnevernets omsorg gjør det samme, får det mye mer alvorlige konsekvenser. Det handler ikke bare om hva de gjør, men om blikket de blir møtt med.
For Alexander er dette mer enn en jobb. Det er en kamp for å gi ungdom, som blir kalt «problemer», en ny sjanse.
– Man må aldri gi opp. Det handler om å se bak handlingene, for det er der mennesket er. Da vi i personalgruppa på barnevernsinstitusjonen jobbet på den måten, klarte vi å få gutten til å kjenne seg ønsket og sett. Og det er jo nettopp derfor det gikk bra til slutt: han kunne forlate institusjonen med hodet hevet, et nytt selvbilde og tro på framtiden.
Alexander jobber ikke lenger på den aktuelle akuttavdelingen for barnevern, men er i dag avdelingsleder for en av Humana omsorg og assistanse sine andre institusjoner.
