Debatten om privat versus offentlige helsetjenester tilspisser seg i innspurten til valgkampen. Brukere og ansatte ved Risenga bo- og omsorgssenter skulle ønske man snakket mer om innhold, trivsel og organisering av helsevesenet.

– Hun er veldig snill, det har hun alltid vært, sier Kjell Sandanger, når han skal fortelle om kona Mette Lise Sandanger, som fikk demensdiagnosen for fem år siden.  

– Derfor var det ikke noe problem for meg å ta vare på henne. Jeg gjorde alt selv, stellet henne, laget mat og ordnet i huset. Det gikk bra, så lenge hun var på beina. Men hun ble gradvis dårligere og en dag falt hun og kom seg ikke opp, forteller han.  

1. april 2022 fikk Mette Lise heldøgnsplass på Risenga bo- og omsorgssenter i Asker kommune, et privat sykehjem som drives av Stendi.  

Men hver dag klokken 14.00 kommer Kjell til Risenga og tilbringer resten av dagen med kona.  

– Jeg tar henne med ut i de flotte uteområdene i rullestolen, eller ser på fiskene i akvariet. Jeg er imponert over alle aktivitetene de tilbyr her, fra musikk og dans til turer og høytlesning. Så gir jeg henne middag og kveldsmat og er med henne til hun legger seg. Det er ennå mulig å få kontakt med henne og jeg ser at hun kjenner meg igjen. Jeg vet jo hvilken vei det går, men jeg vet også at i hennes tilstand, så har hun det bra. Og når hun har det bra, så har jeg det bra, sier Kjell, som også er brukerrådsleder ved Risenga.  

Varme hender og gode smil

Før kona kom på sykehjem, hadde ikke Kjell noen kjennskap til eldreomsorgen, eller oppfatning av privat versus offentlig helsevesen.  

– Det eneste jeg kan si med sikkerhet, er at jeg er veldig fornøyd med både rutinene her på Risenga, organiseringen og de ansatte. Mette Lise er på et sted hvor hun får beholde verdigheten. Og jeg føler meg også hjertelig velkommen.  

– Vi hører jo stadig historier om eldreomsorgen som ikke er særlig hyggelige. Hvorfor tror du det er så bra på Risenga?

– Jeg tror at ledelsen er alfa og omega. Jeg ser at de som jobber her føler seg trygge og får tillit. De har varme hender og gode smil. Jeg mener at skal vi klare å løse alle oppgavene helsevesenet står foran, må vi jobbe sammen. Politikk skal være sunn fornuft, fastslår han.  

Kjell har fulgt debatten om eldreomsorgen og er noe forundret.  

– Det som forbauser meg veldig, er at ingen snakker om hvordan pasientene har det. Jeg ville satt pasientene langt mer i fokus. Og de ansatte, vi kommer ikke bort fra gode ansatte og ledere. Det er ufattelig bra det de har fått til her. Flere har kommet tilbake hit etter å ha vært en periode i kommunen. Jeg tror mange hadde hatt mye å lære av Risenga. Jeg kjenner meg heldig som har fått plass her til Mette Lise.  

Kvalitet var utslagsgivende

En av dem som er på vei tilbake til Risenga etter en periode på et kommunalt helsehus, er sykepleier Ewa Piwonska.  

– Hadde jeg fått like godt arbeidsmiljø og like mange faglige utfordringer, ville jeg kanskje fortsette i kommunal sektor. Men for meg handler det ikke om privat eller offentlig, men om hvordan ting er organisert. Jeg velger å jobbe der hvor jeg har gode kolleger og kan gi en kvalitet på behandlingen som jeg føler beboerne fortjener, sier hun.  

Et eksempel Ewa trekker frem, er muligheten til å fokusere på sykepleierfaglige oppgaver.  

– Sykepleiere, leger, hjelpepleiere og assistenter er alle like viktige, men har ulike oppgaver overfor pasientene. Jeg mener det er viktig at oppgavene blir fordelt i tråd med utdannelsen. Man kan ikke forvente at vi skal gjøre «alt». En sykepleier skal gjøre de oppgavene vi er utdannet til å utføre, slår hun fast.  

En annen ting som var utslagsgivende for at Ewa sa opp i kommunen og signert på nytt for Risenga, er muligheten for å jobbe i fagteam. Fagteamene på Risenga består av sykepleier, lege, fysioterapeut og ergoterapeut.  

– Jeg opplever at fagteam fortsatt er ganske ukjent i kommunen. Fagteam, som jeg kjenner det fra Risenga, er å ha kolleger som jeg kan be om råd og drøfte saker med. Kolleger som har et annet utgangspunkt enn jeg, ulike erfaringer, utdannelser og fartstid. Kombinasjonen av denne kompetansen gjør at vi lander på løsninger som jeg ikke hadde kommet frem til på egen hånd. I et fagteam der alle er trygge på hverandre og hverandres kompetanse, gir meg også trygghet til å fokusere på «mine» ting, uten å være urolig for at andre ikke gjør «sine».  

Oslo kommune, som Ewa jobber i per i dag, er konkurransedyktige på lønn. Det handler om flere ting, men først og fremst at Oslo har en egen tariffavtale som ikke kan sammenlignes med andre kommuner.

– Jeg er blitt såpass voksen og etablert at jeg velger å gå noe ned i lønn for å ha en jobb der jeg får brukt min kompetanse og trives med arbeidsoppgavene og kollegene. Jeg er ikke så opptatt av politikk. Det viktigste for meg er å gjøre en god jobb.  

Faglig utvikling er viktigst

Elisabeth Eidem har vært sykepleier i 20 år.  

– Jeg hadde et genuint ønske om å jobbe med mennesker, tenkte at det ville være meningsfylt å kunne bidra i ulike menneskelige problemstillinger.  

Elisabeth har jobbet i ulike deler av helsetjenesten, men hadde aldri trodd hun skulle ende opp i eldreomsorgen.  

– Det var egentlig litt tilfeldig og mest av praktiske hensyn. Jeg jobbet i mange år på sykehus og ble sliten av det. Jeg ønsket også en jobb nærmere der jeg bor på grunn av familiesituasjonen. Jeg tenkte at det var viktigere å få hjemmekabalen til å gå opp enn at jeg skulle triver på jobb.  

Det viste seg at hun skulle få til begge deler. De siste 10 årene, med et lite unntak, har hun jobbet på Risenga bo- og omsorgssenter.  

– Hva er det du liker med å jobbe på Risenga?

– Primært er det organiseringen vi har her. Det å få jobbe i fagteam, med også selvstendig, og at arbeidet er variert. De eldre som bor her er jo ofte ganske skjøre og feiler veldig mye. Det gjør at jeg får brukt kompetansen min og utfordret meg faglig i skjæringspunktet mellom sykdom og mennesker.  

Tross trivselen, sa hun opp jobben på Risenga i fjor og gikk til en kommunal jobb.  

– Jeg var litt lei og følte at jeg var moden til å prøve noe helt annet. Først jobbet jeg innen rus- og psykiatri et år, men det var ikke noe for meg. Så fikk jeg jobb i den kommunale eldreomsorgen, forteller hun.  

Men, etter bare halvannen måned, sa hun opp og søkte seg tilbake til Risenga.  

– Hva skjedde?  

– De hadde også fagteam, men jeg opplevde det som dårlig organisert. I tillegg var lederne mange, men veldig perifere og med en diffus lederstruktur. Ofte visste jeg ikke hvem som hadde ansvar for hva. Jeg fikk ta lite valg som sykepleier om hvordan jeg skulle løse oppgavene mine. Ofte var det fokus på sparing, noe som medførte begrenset utvalg av for eksempel sårutstyr, dårligere tilbud om legedekning og et dårligere aktivitetstilbud. Maten var også stusselig, forteller hun.  

– Men den aller viktigste årsaken til at jeg sa opp, er at jeg som sykepleier hadde mye mindre frihet til å utøve sykepleierrollen min. Jeg liker å stole på min egen faglighet uten at alt for mange blander seg inn. På Risenga har jeg langt større selvstendighet. Det er kortere vei til der beslutningene tas og jeg føler at vi jobber mot samme mål, med pasientene i fokus.  

Spille hverandre gode

Elisabeth mener det er sunt for samfunnet at private aktører kan komme inn og drifte på en litt annen måte.  

– Det er bare sunt med konkurranse, det gjør tilbudet bedre. Private og offentlige aktører kan spille hverandre gode. Kommunen kan se at det går an løse ting på andre måter, mener hun.  

I likhet med Ewa, gikk Elisabeth ned i lønn da hun gikk tilbake til det private.  

– Men ikke veldig mye. For meg er det viktigere å ha en jobbsituasjon jeg trives i, et sted det er godt å være og en arbeidsplass med et godt arbeidsmiljø. Så må det bli opp til hver enkelt å veie dette opp mot lønn.