Et godt samarbeid mellom offentlige, private og ideelle aktører i norsk helse- og omsorgssektor har gitt oss et av verdens beste velferdssamfunn.
Bare i Oslo har politikerne bruk flere hundre millioner kroner på rekommunalisering av gode og populære private helse- og omsorgsvirksomheter. Dette har verken gitt oss bedre eller flere helse-og velferdstjenester.
I barnevernet er det flere barn enn noen gang som ikke får helt nødvendig hjelp, fordi regjeringen ikke vil at private skal få lov å gi tilbud om barneverntjenester. Innen somatikken har motstanden mot private sykehus av samme grunn ført til at flere som venter og lengre ventetider enn før.
Dette er eksempler konsekvensene av på et retningsvalg som tar oss bort fra den gode tradisjonen vi har hatt i Norge i mange år, nemlig en velferdsmiks av offentlige, private og ideelle aktører som sikrer lik rett til helse- og velferdstjenester.
Tjenestene vi her nevner, er tjenester vi som innbyggere i Norge har krav på, og som staten og kommunene har en plikt til å gi oss når vi trenger dem. Da er det ikke så viktig om det er det offentlige eller private som driver tjenestene.
Når støvet etter valgkampen har lagt seg håper håper vi det igjen er mulig å samarbeide godt for å sikre gode velferdstjenester til alle. Men da må vi ta utgangspunkt i fakta, og ikke myter og skremmebilder om de private bidragene.
For er det egentlig så ille som det motstanderne av private bidrag vil ha det til?
Her er fire punkter vi mener peker på at private aktører bør være en del av den norske velferdsmiksen også i fremtiden:
1.Velferdsmiks lønner seg.
Private aktører har kompetanse og kapasitet, og bidrar med kvalitet og effektivitet i våre felles helse- og velferdstjenester. Undersøkelsen Kvalitet23, som NyAnalyse har utført for NHO, viser at kommuner som bruker en miks av private og offentlige, i gjennomsnitt driver mer kostnadseffektivt og gir bedre kvalitet i tjenestene enn kommuner med lavere andel private.
2. Private helse- og velferdsaktører betaler sine ansatte konkurransedyktig lønn, og har konkurransedyktige pensjonsbetingelser.
Det er ikke riktig at private aktører betaler sine ansatte dårligere enn det offentlige gjør. Mange yrkesgrupper innen helse- og velferd tjener faktisk bedre som ansatte i private helse- og velferdsvirksomheter enn i kommunene ( SSBs lønnsstatistikk for 2022.)
Her finner vi tall som viser gjennomsnittlig lønn for helsepersonell. Lønnsstatistikken viser at sykepleiere av begge kjønn, heltid og deltid, i snitt tjener mer enn sykepleiere i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. For bachelorutdannede, har private sykehus gjennomsnittlig høyere lønnsnivå enn offentlige, mens innen hjemmesykepleie og barnevernsinstitusjoner har fremdeles private virksomheter noe lavere lønnsnivå enn offentlige virksomheter. Men det er uansett ikke belegg for å hevde at private virksomheter systematisk betaler dårligere enn i det offentlige.
Så hvorfor hører vi det motsatte i media?
Eksemplene som trekkes frem i valgkampen dreier seg om noen få ansatte som gikk opp i lønn da Oslo kommune i 2021 overtok driften av Oppsalhjemmet, samt noen tidligere re-kommunaliseringer fra andre sykehjem. Lønnsendringene skyldes både at flere ansatte gikk over i nye stillinger med økt ansvar, og at alle ansatte gikk over på Oslo kommunes tariffavtale.
Oslo kommune er et eget lønnsledende tariffområde, som for helsepersonell innebærer at ansatte i de kommunale helse- og velferdstjenestene tjener bedre enn sine offentlige ansatte kolleger i resten av landet. Eksemplene fra Oslo kommune er derfor ikke representative for hvordan lønnsnivåene er ellers i landet. Alle andre kommuner er i KS sitt tariff-område. Her er det gjennomgående små forskjeller mellom offentlige og private arbeidsgivere innen helse og omsorg, som SSB-tallene så tydelig viser.
Det er også store variasjoner i lønn mellom de ulike helse- og velferdsområdene. De aller fleste ansatte hos private aktører er organisert under LO/Fagforbundet Parat eller Sykepleierforbundet og følger dermed lønnsutviklingen de har fremforhandlet mellom partene. Og så lenge det er ulike tariffavtaler mellom partene innen helse- og velferdsområdet, vil lønnsnivået aldri bli helt likt. Men dette skjer uavhengig av om det er private eller offentlige virksomheter som driver tjenestene.
Når det gjelder NHO-avtalene er de såkalt minstelønnsavtaler, og virksomhetene skal gjennom lokale lønnsforhandlinger med de ansatte og forbundene danne det lønnsnivået som er i samsvar med bedriftens økonomiske situasjon, konkurransesituasjonen i arbeidsmarkedet der virksomheten opererer, og de ansattes forventninger. NHO-tariff-satsene er altså ikke faktisk utbetalt lønn.
3. Ansatte i private helse- og velferdsbedrifter har lavere sykefravær enn sine kolleger i kommunene.
Sykefravær er en av de viktigste indikatorene for trivsel på arbeidsplassen. Private helse- og velferdsbedrifter blir ofte beskylt for å drive rovdrift på sine ansatte, til fordel for profitt og overskudd. Men dette stemmer ikke. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at gjennomsnittlig sykefravær blant helsearbeidere (som inkluderer spesialsykepleiere, jordmødre, sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, hjemmehjelper samt andre pleiemedarbeidere) er lavere i private virksomheter enn i kommunal sektor.
SSB-tallene viser at de helsearbeiderne som jobber i NHO-bedrifter hadde et sykefravær på 8,2 prosent i første kvartal 2023. Helsearbeidere i kommunal sektor hadde et sykefravær på 10,1 prosent i første kvartal 2023. Dataene tar ikke bare for seg første 2023, men også første kvartal 2022, 2021, 2020 og 2019.
Sammenlignet med første kvartal 2022, da omikron herjet, hadde helsefagarbeidere i NHO-bedrifter et sykefravær på 8,9 prosent. Helsearbeidere i kommunal sektor hadde et sykefravær på 10,2 prosent i samme periode. I første kvartal 2019, året før pandemien kom, lå sykefraværet til helsearbeidere i kommunal sektor på 9,2 prosent og sykefraværet til de i NHO-bedrifter på 7,0 prosent.
Tall fra SSB viser at sykefraværet i det kommunale lå i gjennomsnitt 2,2 prosentpoeng over sykefraværet til helsepersonell i private virksomheter.
Statistisk sentralbyrås sykefraværstatistikk måler sykefraværet blant bosatte lønnstakere i alderen 16-69 år i norske virksomheter, dokumentert gjennom egen- og legemelding. Formålet med den kvartalsvis statistikken er å måle sykefraværet i Norge på kort og lang sikt, blant annet for å måle hvilken grad målsetningene i IA-avtalen oppnås (SSB.no).
4. Private helse- og velferdsbedrifter tømmer ikke de offentlige helsetjenestene for helsepersonell.
Private helse- og velferdsbedrifter blir ofte beskyldt for å true vår felles helsetjeneste ved at de konkurrerer om helsepersonell som ellers ville jobbet i det offentlige. Dette er ikke riktig.
Helse- og velferdstjenestene fra private aktører er, i likhet med de offentlige helsetjenestene nødvendig hjelp og behandling vi som innbyggere i Norge har krav på. Når vi må vente lenge på hjelp, eller i verste fall ikke får hjelp i det hele tatt, bryter våre offentlige myndigheter loven.
Om staten og kommunene ikke har hjelpen vi har krav på i de offentlige helsetjenestene, inngår de derfor avtaler med private aktører. Slik sikres vi lik rett til helsehjelp, uavhengig av hvor i landet vi bor, og uavhengig av størrelsen på lommeboka. Og for oss som skal motta helsehjelpen er det til syvende og sist vilkårlig om det er det offentlige selv som driver tjenestene, eller om vi får tjenestene fra private avtalepartnere. Det viktigste er at vi får den hjelpen vi trenger, når vi trenger den.
Private virksomheter bidrar også til at flere ansatte rekrutteres til helse- og velferdstjenestene gjennom å tilby fleksible turnusordninger, gode utdanningstilbud, og omfattende tilbud om etter- og videreutdanninger. Dette er viktig om vi skal lykkes med å sikre behovene vi har for egnede og engasjerte helsepersonell til vår felles helse- og velferdstjeneste. Dessuten bidrar private aktører med nye og bedre måter å organisere tjenestene på. Slik kan helsepersonell bruke mer tid på pasientene og mindre tid på unødvendige oppgaver som ikke kommer pasientene til gode.
Det blir derfor veldig feil når motstandere av private helse- og velferdstjenester forsøker å skremme med at private virksomheter tømmer de offentlige helsetjenestene for personell. For så lenge dyktige helsearbeidere bidrar til den felles helsetjenesten, er det vilkårlig om de har en offentlig eller en privat arbeidsgiver.
Tall fra SSB viser en nedgang i helsepersonell ansatt i privat sektor og en økning av de som er ansatt i offentlig sektor
