Dette innlegget er skrevet av Jørgen Kjørven, og ble først publisert i Dagens Næringsliv. Det er publisert på velferdsmiks.no med tillatelse av artikkelforfatter.

I 22 år har jeg drevet en liten, kommersiell barnehage på Østlandet, altså en barnehage organisert som aksjeselskap. Før valget i 2017 ble jeg kjent med at jeg var velferdsprofitør. I år er jeg nedgradert til bendelorm.

Første gang jeg så at jeg var omtalt som bendelorm, forsto jeg ikke helt hva jeg hadde gjort for å fortjene denne nedgraderingen. Etter hvert som jeg har lest meg opp har jeg fått bedre forståelse for betegnelsen, samt dypere innsikt både i hva som motiverer meg.

Nå vil jeg gjerne rette en takk til engasjerte fagforbund, organisasjoner og enkeltpersoner. De har gjennom blant annet leserinnlegg, rapporter og diverse diskusjonsforum bidratt til at jeg har fått bedre selvinnsikt. For eksempel:

• Jeg er forutseende. Da jeg startet barnehage (i 2001) så var de økonomiske utsiktene ganske dårlige, og det var liten fortjeneste å hente. Jeg hadde nok forutsett at det kom til å bli mulig å tjene store penger på å drive en liten privat barnehage. Jeg så nok at det i tiden fremover skulle bli «lovløse tilstander med utnyttelse av arbeidsfolk og grove brudd på arbeidsmiljøloven».

Jeg har ikke helt fått benyttet denne muligheten ennå, men regner med at jeg tar muligheten når den byr seg. Fagforbundet har nok mye erfaring med dette og vet hvordan kommersielle eiere flest vil handle.

• Jeg er kynisk og manipulerende. For å kunne «spise av de offentlige pengene som skulle gå til velferd» måtte jeg lure foreldre til å velge min barnehage, og kanskje få dem til å gi oss gode tilbakemeldinger på foreldreundersøkelsen. Derfor valgte jeg å ansette skikkelig flinke folk. Sammen har vi lagt ned betydelig arbeid for å overbevise foreldre om at vi har en god barnehage.

Blant annet fant vi ut at vi, gjennom våre holdninger, arbeidsmåter, tilrettelegging og kommunikasjon med barn (og foreldre), kunne bidra til at ungene får det ordentlig bra. Vi fant også ut at vi kunne bruke tilgjengelig forskning for å arbeide slik at ungene fikk ett så godt utgangspunkt som mulig for videre liv.

På den måten ble foreldrene manipulert til å gi oss god score på foreldreundersøkelsen.

• Jeg er overraskende målbevisst og standhaftig. Hverken barnehageforliket eller fornøyde barn og foreldre har ført til at jeg har tjent fryktelig mye penger på de 22 årene barnehagen har eksistert. Jeg har stort sett arbeidet langt over 100 prosent stilling uten å ta spesielt høy lønn. Nå gleder jeg meg over at Fagforbundet forteller meg at jeg kommer til å bli rik på å utnytte offentlige penger som skulle gått til velferd.

Underbevisst har nok det vært målet mitt hele tiden.

• Jeg er ikke så snartenkt. Jeg burde forstått at når det ble streik i barnehager som er organisert i samme forbund som min barnehage, burde jeg tatt med alle barnehagemilliardene mine og flyttet til Sveits. Jeg visste ikke at dette var en mulighet. Jeg tenkte at det var bra ikke PBL gikk med på alle kravene fra fagforbundene, ettersom det ville ført betydelige problemer i en allerede presset økonomisk situasjon.

Jeg følte meg i utgangspunktet ganske forulempet av å bli kalt «bendelorm». Heldigvis fikk jeg se at Fagforbundet mener det er feil fokus. De blir forbauset av at bruken av ord er et problem (innlegg fra Fagforbundets leder Mette Nord i DN 14. juni). Det er behandlingen av folk som er viktig.

Dette prinsippet har jeg lurt på om jeg skal ta med meg i jobben min. Det er helt i orden å bruke nedsettende og stygge betegnelser på andre mennesker både i enkelttilfeller og over tid. Hvis ungene i barnehagen reagerer på å ordbruk fra andre barn, så kan jeg si; «Ja, men kjære deg! Det er det jo mange andre som har kalt deg tidligere. I andre land kaller de sånne som deg j … f …».

Det vil jo innebære at vi må endre både holdninger og tilnærmingsmåter i møte med barns konflikter, men ettersom Fagforbundet går god for denne tilnærmingen så går det sikkert fint.

I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg burde tenkt annerledes den gangen jeg bestemte meg for å starte en barnehage. Hvis jeg hadde hatt edle motiver burde jeg ikke startet en kommersiell profittbarnehage med sugerør i statskassen, burde jeg startet en ideell barnehage uten tanker om profitt.

Jeg burde tatt lån (med hus og hjem som sikkerhet) og arbeidet noen år gratis uten tanke om å få tilbake noe for hverken risiko eller arbeidsinnsats (i ettertid har jeg blitt fortalt at det var risikofritt å starte barnehage, men det visste jeg jo ikke da). Nå ble det ikke ideell drift og jeg har fortsatt håp om litt velferdsprofitt, når jeg en gang må gi meg.

Det hadde sikkert vært bedre for velferdsstaten om min barnehage (og mange andre med den) aldri hadde eksistert. Problemet med mangel på barnehageplasser kunne helt sikkert kommunen løst selv både raskt og betydelig billigere.

or å bøte på utnyttelsen av fellesskapets penger kan jeg kanskje drive noen år med underskudd grunnet manglende likebehandling og stadig lavere tilskudd, før jeg legger ned. Det bør jeg, så vidt jeg har forstått, gjøre uten å klage. Hvis jeg klager, så er det de store kjedene eller PBL sin skyld. De skyver meg foran seg.

Jeg retter med dette en takk til blant andre Fagforbundet. De har bidratt til både økt selvinnsikt og en mulig endring av hvordan vi håndterer konflikter og mobbesaker i barnehagen.

PS! Organisasjonen «For velferdsstaten» har riktignok presisert at jeg har misforstått og at bendelormsbetegnelsen ikke gjelder sånne som meg (innlegg i DN 20. juni). Det lyder mistenkelig velkjent. Jeg var visst ikke velferdsprofitør heller, da det var populært. Likevel vet nok «For velferdsstaten» like godt som meg at, siden jeg driver en enkeltstående barnehage som er organisert som as, så er jeg i kategorien kommersiell barnehagedriver.

Jeg opplever ikke at de har for vane å snakke frem sånne.

Jeg regner med at de også vet at de som blir hardest rammet av alle former for redusering av tilskudd og innskrenking av de økonomiske rammene, er de små enkeltstående barnehagene. Det er ikke de store kjedene som er en trussel mot min barnehage. Det er politiske vedtak som til syvende og sist vil sørge for at jeg må avvikle.