I 1917 så Anna Holck et behov som ikke det offentlige helsevesenet dekket. Det ble starten på et snart 100 år gammelt landemerke og virksomhet i Bærum kommune.
Året er 1917. Anna Holck (40) hadde selv vært syk og hadde behov for å gjenvinne krefter. Hun hadde kjent på savnet etter et rekonvalesenssenter, hvor man kunne hvile og gjenvinne krefter.
Tiden etter første verdenskrig var helsevesenet i Norge ikke utbygget slik at det kunne bidra til å finansiere rekonvalesenssentere, står det skrevet i boken "På helsa løs! Godthaabs historie gjennom 90 år". Landet hadde heller ikke ressurser til det. Hamar-kvinnen Holck valgte å ta saken i egne hender og reiste rundt i landet for å finne et egnet sted. Til slutt havnet hun på Øverland gård i Bærum, som i dag ligger rundt ti minutters kjøretur fra Oslo. Dette var det perfekte stedet for et rekonvalesenssenter.
– Hun manglet kapital, så hun startet innsamlingsaksjoner og klarte faktisk å få alle landets kommuner til å gi ett øre per innbygger. Til sammen fikk hun inn 1,5 millioner kroner. I 1918 var dette veldig mye penger, understreker Lillanna Lindeman Engzelius, administrerende direktør ved Godthaab Helse og Rehabilitering.
Historisk bygning
Stiftelsen Godhaab ble etablert i 1918 og Holck fikk kjøpt en tomt på 40 mål på Øverland Gård. Hun hyret inn en arkitekt Hans Backer Fürst. I 1920 hadde han klart det første utkastet til bygget og i 1925 var Godthaab-bygget ferdigstilt på området Lille Garløs. Godthaab ble faktisk et av de første bygningene laget i armert betong, noe ingeniørfirmaet Selmer hadde lært fra studier av skyskraperbygginger i New York.
– Det startet som et rekonvalesensshjem og var det i mange år. Man kunne hvile, gå tur i skogen, få frisk luft, spise og sove godt. Tilbudets hovedmålsetting var basert på å gjenvinne krefter, hvile og bygge seg opp igjen. Det var ikke det faglige helsemessige utgangspunktet som vi i dag har, forklarer Engzelius.
Tyskerne tar over
Godthaab ble drevet som rekonvalesenshjem helt frem til 2. verdenskrig, da tyskerne tok over og etablerte Lebensborn, et slags fødehjem for norske kvinner som hadde blitt gravide med en tysk mann og et barnehjem som skulle sikre god oppdragelse av barna.
– Det var motstand fra styret i Godthaab. De ønsket ikke å gi fra seg virksomheten, men til slutt kom de seg ikke unna. I 1941 var tyskerne på plass hos Godthaab, og de var her helt fram til 1945, forteller Engzelius.
Lebensborn-prosjektet ble ikke det tyskerne hadde planlagt. På Godthaab ble det en blanding av mødrehjem og barnehjem.
– Jeg har i dag kontakt med noen av de som oppholdt seg her som barn. De kan fortelle om trygge og gode dager på Godthaab skjermet for verden rundt, men langt vanskeligere ble det når krigen var over.
Fra rekonvalesenshjem til rehabilitering
Da krigen var over tok Godthaab-stiftelsen igjen over bygget. Årene gikk og samfunnet stilte etter hvert større krav til faglighet ved rekonvalesenshjemmene.
– Godthaab har alltid samarbeidet med det offentlige og fått offentlig støtte. Etter hvert var samfunnet ikke innstilt på å finansiere opphold på rekonvalesenshjem. Man ønsket seg et langt mer faglig definert fokus. Da kom dette med rehabilitering inn som var - og er - en prosess som foregår for at en pasient med sykdom, skade eler funksjonsnedsettelse skal oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet, forklarer Lillanna Lindeman Engzelius.
Engzelius forteller at tjenestene til Godthaab gradvis gikk over til å yte spesialisert tverrfaglig rehabilitering hvilket kjennetegner den institusjonen Godthaab representerer i dag.
– Det har utvilsomt vært ganske tøft for Godthaab med kun en begrenset avtale med det offentlige. Økonomien har vært tøff og vanskelig hele tiden, sier hun.
– Vi må bygge på historien, ikke glemme den
Dette resulterte i at Godthaab i 2005 solgte ut 10 mål av egen tomt til boligformål. Bygget fra tidlig 1900-tallet trengte sårt vedlikehold, og å selge deler av tomten ga dem mulighet til å finansiere dette.
– Da jeg begynte her i 2017 tenkte jeg at vi må gjøre noe som er mer bærekraftig. Vi kan ikke selge arvesølvet vårt. Vi må bygge på historien vår, ikke glemme den. Godthaab skal være kjernen i alt vi gjør, sier Engzelius
Nye planer
Godthaab Helse og Rehabilitering startet med å regulere eiendommen og kom inn i kommuneplanen i 2018, hvor eiendommen ble avsatt til fremtidig boligbebyggelse. Tiden frem til nå har de brukt til å modne det konseptuelle, slik at de kan etablere noe som bidrar til en langsiktig, bærekraftig utvikling.
– Nye og gamle Godthaab skal gjenforenes. Vi ønsker å møte befolkningens behov for nye boformer, og møte utfordringene i "Leve livet" og "Perspektivmeldingen". På nye Godthaab skal vi skape et generasjonsfellesskap som skal bidra til økt livskvalitet og livsglede for nye beboere, naboer og ikke minst våre pasienter. Vi skal etablere et inkluderende nabolag hvor bygningsmasse og utearealer skal bidra til å skape gode relasjoner mellom mennesker. Vi ønsker derfor å lage aldersvennlige boliger i kombinasjon med boliger for førstegangsetablerere og barnefamilier. På den måten tror vi at vi legger grunnlaget for det gode liv på Godthaab.
Eksisterende bygningsmasse trenger omfattende rehabilitering og bygningsmassen må også bygges om for å tilpasse bygget til fremtidens rehabiliteringstjenester. Videre ønsker de at bygget skal kunne benyttes av naboer og andre til trening og sosiale sammenkomster.
Målet er at de skal ha fått gjennomført renoveringen til 100-årsdagen til Godthaab.
– Vi ønsker at flere kan dra nytte av tilbudene vi har. Vi er opptatt av å ta vare på de fantastiske naturomgivelsene våre, men samtidig være fremtidsrettet slik at vi ivaretar Anna Holcks visjoner, forklarer Engzelius
– Ideell eller privat virksomhet spiller ingen rolle
Til tross for at det har vært økonomiske utfordring og krevende tider for den ideelle stiftelsen, så er Engzelius opptatt av at ikke de skal favoriseres grunnet eierform.
– Jeg trekker aldri "det ideelle-kortet" på vegne av Godthaab. Det er fordi jeg er sikker på at det i fremtiden er behov for alle sammen, private, ideelle og offentlige, hvor det offentlige skal sitte i førersetet og private og ideelle skal være supplement. Jeg er opptatt av dette på vegne av rehabiliteringsbransjen fordi det er mange av de private rehabiliteringsinstitusjonene som ikke er definert som ideelle, og mange av de har aldri tatt ut en krone i utbytte.
– Om det er en ideell eller privat virksomhet spiller ingen rolle. Jeg kommer aldri til å trekke "det ideelle-kortet", men jeg skal sannelig sloss for vår berettigelse. Vi mener vi kan gjøre en forskjell og realisere mange av samfunnets mål og dekke fremtidig behov, sier hun.
– Jeg har dyp respekt for alt det gode arbeidet som foregår i ideelle virksomheter, men jeg heier ikke på de alene. Jeg heier på alle, private og ideelle. Det skal jeg fortsette med.