At danske Helle Soos skulle ende opp som barnehagegründer i Fredrikstad, hadde hun aldri sett for seg. 30 år etter at hun kom til Norge, har hun laget sin egen «barnehagefamilie».
Unge Helle brukte tiden før hun skulle bestemme seg for hva hun skulle studere, til å jobbe som reiseleder for et dansk reisebyrå. Om sommeren i det gamle Jugoslavia. Om vinteren i Norge. I 1989, mens hun var utstasjonert i Norge, sa det «pang».
– Jeg traff en mann og vi ble raskt forlovet og gift. Vi bodde i Telemark og brukte feriene enten hos hans familie i Sarpsborg eller hos mine foreldre i Danmark. Vi ønsket å komme nærmere familien, men det var uaktuelt å flytte til Danmark. Da endte vi opp i Fredrikstad, forteller Soos.
I 1991 kom barn nummer én. To år etter kom nummer to – og med det også ett stort problem: Det var ikke én eneste barnehageplass å oppdrive.
– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og hadde ikke noe særlig nettverk heller. Det var på en fest jeg hørte snakk om familiebarnehage for første gang og tanken slo meg…
Soos hadde ingen utdannelse, men noe arbeidserfaring som assistent i en barnehage i Danmark.
– Jeg har alltid vært god til å organisere og planlegge, og som eldstemann i en stor søskenbarnflokk og to egne barn, hadde jeg jo også litt erfaring med barnepass, sier hun.
I mangel på barnehageplass, startet hun likeså godt sin egen – Trollklubben barnehage – i egen kjellerstue med to grupper på fem barn og en pedagog til å hjelpe seg.
Allerede året etter var etterspørselen høyere enn tilbudet og hun kjøpte et hus og startet en avdeling til med plass til 19 barn på Torp.
Seks år etter oppstarten av den første familiebarnehagen, talte Trollklubben barnehage fem avdelinger.
Det var svært få kommunale barnehager i Fredrikstad og den nærmeste lå sju kilometer unna.
– Jeg fikk stadig telefoner fra desperate foreldre uten barnehageplass. Det at jeg hadde tilgang på gode ansatte, kombinert med et sterkt ønske om å hjelpe, er det som gjorde at det var mulig å hele tiden utvide, forteller hun.
Mange av de ansatte har vært med siden oppstarten og det er unntaket heller enn regelen at de bytter arbeidsgiver. Soos kaller dem familie.
– Som person er jeg ganske «rett frem». Jeg kan bli sint, men aldri lenge. Ansatte vet hvor de har meg, og jeg er god til å «se» dem og hjelpe dem ved behov. Jeg har hatt ansatte som har bodd hos meg i perioder i forbindelse med samlivsbrudd. Det er helt naturlig, fordi vi ser på hverandre som familie.
Å drive en barnehage uten en formell utdannelse ble krevende etter hvert som bedriften vokste. Helle Soos og ektemannen begynte begge på førskolelærerutdanningen og var ferdig utdannede pedagoger i 2003. Helle tok i tillegg en master i ledelse.
Men hun innrømmer at hun har et litt annet perspektiv på barnehagen enn mange andre.
– Mange ser på barnehagen som et «servicetilbud». Jeg mener man skal ta utgangspunkt i det enkelte barn. For meg er det eneste rettferdige å forskjellsbehandle barn. Rett og slett fordi at alle barn er forskjellige og alle barn har forskjellige behov. Jeg har hatt mange diskusjoner om dette med pedagogene, smiler hun.
En annen «brannfakkel» er at hun mener barnehager aldri blir mer enn det nest beste alternativet for barn under to år.
– Jeg synes at kontantstøtten er en fantastisk ting, fordi den gjør foreldre i stand til å være hjemme frem til barnet er to år. Barnehagen vil alltid være nest beste alternativ for de minste barna. Men vi vet at ikke alle har muligheten til å bli hjemme og vi tar selvfølgelig godt vare på dem.
Men Soos har også kjempet for bedre rammebetingelser for private barnehager i stort.
– Trollklubben er den eldste private barnehagen i Fredrikstad, med en styrer som snakker høyt om rettferdighet. Jeg mener alle barnehager har krav på det samme tilskuddet. I 2000 fikk vi store problemer med å betale lønninger, fordi tilskuddet for januar og februar plutselig ikke ble utbetalt før i april. Det var første gang jeg dro til Stortinget for å klage.
Helle Soos fikk gjennomslag for økonomisk likebehandling den gangen. Men så kom det plutselig en regelendring om at det måtte være én pedagog per 14 barn, ikke per 18 barn som det var før.
– Klart at sånt er krevende for økonomien. Forutsigbarhet er viktig for oss.
Hun lar seg provosere av politikere som bruker «likeverdig kvalitet» som argument mot private barnehager.
– Hva mener de med det? Insinuerer de at vi ikke leverer kvalitet? Vi dyrker våre egne grønnsaker og kjenner grisene vi spiser, og fiskehandleren vi kjøper fisken fra. Jeg vet om kommunale barnehager med et kjøkken til 1,4 millioner kroner som kun blir brukt til å oppbevare matpakker i. Så snakker de om kvalitet? Jeg blir så sint!
At Helle Soos er en frittalende og uredd kvinne, vet alle som har truffet henne eller hørt henne snakke. Selv kaller hun det et brennende engasjement, et engasjement som bare blir sterkere jo mer motstand hun møter.
– Fredrikstad kommune har i dag 19 kommunale barnehager og dobbelt så mange private. Hadde det ikke vært for oss private, hadde ikke kommunen klart å ha barnehagedekning, slår hun fast.
Hvordan har samarbeidet med kommunen vært gjennom disse årene?
– Kommunale barnehager i nærmiljøet til Trollklubben barnehager er de beste samarbeidspartnerne vi har. Vi har en dialog med de kommunale styrerne om barnefamiliers behov, deres ønsker og hvordan barnehagene kan møte dette best mulig. Vi kontakter hverandre i tilfeller der vi ser at de andre barnehagene kan ha noe bedre å tilby og anbefaler da styrerkollegaen å tilby familiene plass hos dem i stedet.
Hun forteller også at hun har faglige utvekslinger med de kommunale styrene. De veileder hverandre om saker som berører både driften, og det pedagogiske opplegget.
– Når det gjelder samarbeidet med kommuneadministrasjonen, så var det veldig bra. Jeg opplevde tidligere at barnehageetaten og fagsjefen der satte pris på den kapasiteten vi bidro med. Jeg kunne ringe til fagsjefen og spørre om råd og veiledning hvis det var noe jeg lurte på.
Slik er det ikke i dag, mener hun.
– Nå er det styrerkolleganene i de kommunale barnehagene jeg søker veiledning hos.
Helle Soos har siste årene oppleve å måte avvikle driften i noen av enhetene sine på grunn av nye regler og forskrifter for drift av barnehager som har kommet til.
Hun er i en prosess med et nytt bygg ment for barnehage. Her står hun i en krevende sak med bruksendringer som har blitt tilbakekalt, med mer.
– Flere private barnehager står i lignende type saker, og det er tøffe tider, beskriver hun.
Hvorfor velger du å ta disse kampene?
– Jeg vet om flere som vurderer å kaste inn håndkleet. Hadde jeg vært ti år eldre, hadde jeg kanskje gitt opp. Det som holder meg igjen, er ansvaret jeg har overfor foreldrene – og de lojale ansatte som hele tiden har ryggen min. Å feire de små tingene, som at foreldre kommer og takker og gir meg en klem, det gir meg energi til å kjempe videre.
– For hvis ikke jeg kjemper for dem, hvem kjemper for dem da? Det er jo familien min.
