Mange mener mye om velferdsmiks. Det er bra. Vi har sett at en rekke kommentarer går igjen i sosiale medier, og her har vi tatt tak i påstandene og spørsmålene som oftest dukker opp.
Velferdsmiks er en kampanje fra NHO Service og Handel. Utgangspunktet er at bærekraften i velferdstilbudet vårt er under press.
Det blir stadig flere eldre over 80 år, og om bare få år vil det for første gang være flere eldre enn barn og unge i Norge. Flere vil være friske og aktive. Men allerede nå krever en aldrende befolking store ressurser til sykehjemsplasser, moderne omsorgsboliger, velferdsteknologi og flere flinke fagfolk.
De enorme behovene for kapasitet, fagfolk og økonomiske ressurser utfordrer alle velferdsordningene våre.
Det skaper en rekke utfordringer. Men det kan løses. Og løsningen er en velferdsmiks.
Via kampanjen ønsker vi å spre budskapet om at velferdssamfunnet vårt bør bestå av et mangfold av offentlige, ideelle og private, som alle jobber sammen for å forebygge, utvikle og skape et best mulig tilbud. I Norge har vi heldigvis lange tradisjoner for en velferdsmiks, og det må vi ta vare på i møte med fremtidens store utfordringer.
Velferdsmiks er på Facebook, Twitter og LinkedIn – og vi inviterer selvsagt til debatt. Etter noen uker med kampanje ser vi at det er en del påstander, spørsmål og myter som ofte går igjen. Her tar vi tak i nettopp dem!
«Velferdssystemet vårt var godt. Via privatiseringen som har skjedd de siste årene har man tappet ressurser – både personell og penger – fra det offentlige. De med helseforsikringer sniker i køen og de som har penger kan betale seg fremover i køen.»
Det er helt legitimt å være uenig i at private bør få levere velferdstjenester på vegne av det offentlige. Men likevel er det viktig å påpeke at påstanden ikke stemmer. Ekspertgruppen i Velferdstjenesteutvalget avviser påstanden om at penger bevilget til offentlige formål ikke kommer frem til brukere og pasienter.
Sagt på en annen måte: Offentlige midler bevilget til velferd blir til velferd. Penger som blir bevilget til hjemmetjenester, BPA eller annet kommer frem til brukerne og pasientene.
Det er også viktig å skille mellom helprivate tilbud og private virksomheter som leverer tjenester på oppdrag for det offentlige. Når private bedrifter leverer på oppdrag for det offentlige, så betyr det at du som bruker eller pasient kan velge en privat aktør uten å betale noe ekstra for det. Det motvirker todeling i helsevesenet, og det gir valgfrihet – ikke bare til de som har råd til å betale for det, men for alle.
«At en stat skal lene seg på private velferdstjenester er en stygg ting.»
Denne påstanden kan vi ikke helt forstå. I Norge har vi en lang tradisjon for en velferdsmiks, der det offentlige samarbeider godt med ideelle og andre private aktører. Monopoler med én tilbyder har historisk sett aldri bidratt til mer kvalitet, kapasitet eller innovasjon – helt uavhengig av om monopolene er private eller offentlige. Her kan vi for eksempel nevne barnehageforliket fra 2003. Det hadde vært helt umulig å sikre nok barnehageplasser uten private barnehager.
«Forferdelig omfordeling av skattepenger. Dette er rene ranet av offentlige midler, hvor støtte tas ut som profitt av overskudd.»
Denne påstanden stemmer ikke. Det handler ikke om profitt. Det handler om at private leverandører er en helt nødvendig del av en velferdsmiks som vi trenger for å løse helt grunnleggende utfordringer for velferden vår.
Tvert imot slår ekspertene i Velferdstjeneteutvalget fast at det ikke er noe “superprofitt”. Det er moderate resultater i bransjen, og derfor foreslår utvalget heller ikke begrensninger i uttak av utbytte eller konsernbidrag.
Velferdstjenesteutvalget har for 2018 sett på 1 213 kommersielle aksjeselskaper med en driftsinntekt på 30 milliarder, av dette har man hatt 1,1 mrd i overskudd som gir en driftsmargin på moderate 5,3%. Det er faktisk lavere margin enn i sammenlignbare bransjer.
Den norske velferdsmodellen står foran sin største prøvelse. Antall eldre over 80 år vil fordobles i løpet av de neste tiårene, samtidig som det fødes stadig færre barn. Fordi behovene blir så formidable, utfordrer dette alle velferdsordningene våre.
Det angår folk i alle aldre.
Det krever at vi satser i fellesskap. Offentlige og private aktører må jobbe sammen, for å trygge den norske velferden.
«La oss holde fast ved en god og rettferdig offentlig velferdstjeneste for alle!! Vi har nok utenlandske profitører!! Vi må ikke snakke ned det offentlige for egen vinnings skyld!!!»
Det siste først: Vi har selvsagt ingen intensjon eller agenda om å snakke ned det offentlige. Tvert imot. Dette handler om at offentlige og private aktører kan utfylle hverandre. Selvsagt skal det offentlige finansiere tilbudet og sørge for at folk føler seg trygge på at det er kort vei til lik og profesjonell hjelp, omsorg og behandling. Uavhengig av den enkeltes økonomi.
Det er – og skal være – et offentlig ansvar å sørge for at alle får de helse- og omsorgstjenestene de har behov for. Men samtidig: Selv om det offentlige har ansvaret, så har vi en lang tradisjon for at det offentlige samarbeider med private om å levere enkelte tjenester. Dette handler om å sikre læring og innovasjon, et best mulig tilbud og nok kapasitet.
I Norge har vi aldri tenkt at når landet vårt møter nye utfordringer, så er svaret på utfordringen et monopol. Vi har titusenvis av ansatte og hundrevis av private virksomheter over hele landet som vil bidra til å løse utfordringene. Da er det synd å ekskludere dem fra å bidra.
«Velferdsmiks, for et nyord. De fleste ønsker et sterkt offentlig helsevesen over hele landet. De private skummer fløten og vil tjene penger.»
Norge har lange tradisjoner for en velferdsmiks. Det er ikke noe nytt, det er et godt samarbeid mellom private, og offentlige aktører som har gitt oss verdens beste velferdssamfunn. Denne velferdsmiksen må vi ta vare på når landet vårt møter nye utfordringer.
For bare noen dager siden la Kantar frem undersøkelsen Helsepolitisk barometer, en representativ undersøkelse i den norske befolkningen. Der oppgir flertallet i befolkningen at de er skeptiske til om det offentlige helsevesenet vil være i stand til å dekke samfunnets fremtidige behov for helse- og omsorgstjenester uten hjelp fra private aktører. Andelen er økt fra 2020.
For 68 prosent av befolkningen spiller det ingen rolle hvilke helseaktører som leverer de offentlig finansierte helse- og omsorgstjenestene hvis kvaliteten i tjenestene er god. For 75 prosent av befolkningen er det viktigere å få den hjelpen man trenger enn hvem som leverer den.
Majoriteten av befolkningen mener at vi trenger ideelle og andre private aktører i helse- og omsorgstjenestene for å kunne sammenligne pris og kvalitet i de offentlige tjenestene. Hele undersøkelsen fra Kantar kan lastes ned og leses her.
Bli med i debatten du også!
Vi ønsker deg hjertelig velkommen til å bli med i debatten. Du finner oss på Facebook, Twitter og LinkedIn. Sees i kommentarfeltet!