Rapporten om private aktører i velferdsstaten gir et historisk godt kunnskapsgrunnlag for helse- og velferdsdebatten. Her er de viktigste funnene.
28. september 2018 satt regjeringen ned en ekspertgruppe som skulle granske pengestrømmene innen private helse- og velferdsbedrifter. Ekspertgruppen, som kalles Velferdstjenesteutvalget, fikk blant annet i oppgave å gå grundig igjennom påstanden: «Penger bevilget til offentlige formål kommer ikke frem til brukere og pasienter, men forsvinner i avkastning og inntjening hos private aktører».
I over to år jobbet ekspertgruppen med prosjektet, og i desember 2020 ble rapporten offentliggjort. Dette resulterte i en historisk rapport (eller NOU) på 600 sider. Aldri før har noen gransket pengestrømmene i helse- og velferdsbransjen så grundig, som baserer seg på det mest omfattende datamaterialet man noensinne har hatt.
Utvalgets konklusjoner tilbakeviser mye feilinformasjon om private helse- og velferdsaktører, og gir et godt grunnlag for en opplyst og nyansert debatt om hvordan vi skal løse helse- og velferdsutfordringene som kommer.
Her er de viktigste funnene i rapporten:
1. Penger bevilget til velferd går til velferd
Ekspertgruppen avviser påstanden om at penger bevilget til offentlige formål ikke kommer frem til brukere og pasienter, men forsvinner i avkastning og inntjening hos private aktører. Dette betyr at pengene som private får fra det offentlige, ved for eksempel å levere hjemmetjenester, BPA eller annet, kommer frem til brukerne og pasientene.
2. Vi får mer for pengene ved å ha en velferdsmiks
Ekspertutvalget konkluderer med at det å benytte ideelle og andre private aktører, gir det norske samfunnet, den norske befolkning og norske skattebetalere mer velferd for pengene enn hvis det offentlige skulle levert alle tjenestene selv.
3. Overskuddet hos bedriftene er moderate 5,3 prosent
Ekspertgruppens flertall slår fast at gjennomsnitt driftsmargin for helse- og velferdssektoren er på 5, 3 prosent. Driftsmargin, også kjent under begrepene driftsoverskudd eller driftsresultat, er et begrep som benyttes for å vurdere lønnsomheten av driften i en bedrift. En driftsmargin på 5, 3 prosent er lavere enn sammenlignbare næringer. Dermed finnes det ikke grunnlag for å si at det er «superprofitt» i bransjen som noen generell tilstand.
Samtidig er private gjennom strenge godkjenningskrav pålagt å ha blant annet god likviditet, egenkapital, arbeidsvilkår, kvalitet og godkjent kompetanse for å bli godkjent for å levere tjenester på vegne av det offentlige. Dersom kravene ikke oppfylles, kan man miste godkjenningen. Her kan du for eksempel lese hvilke krav Bufetat (barne-, ungdoms- og familieetaten) har for private leverandører innen barnevern.
4. Private har konkurransedyktig lønn
Ekspertgruppen slår fast at det ikke er belegg for at overskuddet til bedriftene oppstår som følge av lave lønns- og arbeidsvilkår eller ved å undergrave kvalitet. Utvalget har funnet et mangfoldig system, der det noen steder er det offentlige som er lønnsledende og andre steder er det private som er lønnsledende. For eksempel trekker ekspertgruppen frem at private virksomheter har lavere lønnsnivå enn det offentlige innen blant annet hjemmesykepleie og institusjoner innen barne- og ungdomsvern. Dette begrunnes blant annet med ulik sammensetning av de ansattes utdanning og alder. Private må konkurrere om arbeidskraft på lik linje med det offentlige, og de rekrutterer godt utdannede mennesker som er drevet av indre motivasjon og profesjonell identitet. Lederen av ekspertgruppen, Kåre Hagen, sier at man kan legge død påstanden om “sosial dumping”.
Velferdstjenesteutvalget konklusjon om at den beste måten innkjøper kan regulere eller endre lønnsforhold på, er gjennom gode bestillinger og økt bestillerkompetanse (se også punkt 7). Innkjøper kan og bør legge premissene for ønsket lønns- og arbeidsvilkår, og være seg bevisst at oppdragsgiver på mange måter definerer nivå på lønn og pensjon.
5. Tilrår ikke økt bruk av reservasjonsretten for ideelle
Innen det vi kaller private sektor i helse- og velferdsbransjen, er det ulike måter å drive virksomhetene på. Det er tre hoveddriftsmodeller:
1. De som er organisert som aksjeselskaper slik næringslivet ellers er organisert.
2. De som er organisert som stiftelser med ideelle formålsparagrafer.
3. Sosialt entreprenørskap, oftest organisert som aksjeselskap.
Aksjeselskapsloven krever at det drives regningsvarende inntekter og utgifter. Det er anledning til å betale utbytte av overskudd som det må skattes av.
Stiftelser kan ikke betale ut utbytte men stiftelser må i praksis som aksjeselskap saldere inntekter og utgifter i balanse. Stiftelser kan i likhet med aksjelselskaper investere av overskudd i ny virksomhet/ utvikling av virksomheten. Stiftelser betaler ikke skatt.
Frivillig sektor brukes ofte som en samlebetegnelse på ideelle organisasjoner. Det er likevel viktig å forstå forskjellen på frivillighet og det å drive en stiftelse innen helse og velferd med fagprofesjoner og lovverk. (Ideelle stiftelser driver foreks sykehjem, frivillig organisasjoner driver ikke sykehjem)
Et punkt ekspertgruppen tar for seg er om det er hensiktsmessig å favorisere ideelle når det kommer til leveranse av tjenester på vegne av det offentlige. Flertallet i utvalget viser til at det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag som sier noe sikkert om effekten av å favorisere ideelle i konkurranser om velferdstjenester. Flertallet tilråder derfor i utgangspunktet ikke økt bruk av reservasjonsordningen.
Utvalget mener også det bør utformes en nasjonal definisjon av hva en ideell organisasjon skal være. I dag er det mange gråsoner mellom ideelle og andre private, som vi også over helt kort har synliggjort.
6. Behov for økt gjennomsiktighet om eierskap
Ekspertgruppen etterlyser økt gjennomsiktighet om eierskap, organisering og ressursbruk for både ideelle og andre private aktører. Det betyr at det bør være enklere for folk flest å finne ut hvem som blant annet eier selskapene. Det er bra!
7. Etterlyser bedre bestillerkompetanse
Når for eksempel en kommune legger ut et anbud, så krever det at kommunen faktisk vet konkret hvilken kompetanse de etterspør og hvilke krav de skal stille hos private. Kommunen kan for eksempel skrive i kontrakten at den private bedriften skal levere tjenesten med XX antall personer på jobb med sykepleierutdanning. Ekspertgruppen mener at det offentlige ikke er gode nok på dette. Derfor etterlyser de blant annet veiledere for utforming av konkurransegrunnlag, standardiserte krav til personellets kompetanse og arbeidsforhold, bevisst bruk av kontraktlengde som målrettet virkemiddel og lignende.
8. Bedre målinger av kvalitet
Ekspertgruppen påpeker at det er stort behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom eierskap, kvalitet for brukerne og ressursbruk. I Norge er det mye ugjort når det kommer til å måle kvalitet på helse- og velferdstjenester. Derfor er det bra at ekspertgruppen trekker fram dette.
Her kan du lese hele rapporten.