Samarbeid er en suksessoppskrift i Norge. Det var grunnlaget for oljeeventyret, det var løsningen som skulle til da vi trengte titusener av nye barnehageplasser og det var løsningen da kommunene raskt trengte hjelp under flyktningkrisen. Samarbeid må også til i møte med nye helseutfordringer.
Helse- og velferdssystemet i Norge er komplisert, men det er ikke tvil om at samarbeidsoppskriften har vært en suksess for Norge. Her skal vi forklare hvordan private samarbeider med det offentlige innen helse og velferd.
Vil du vite hvordan en velferdsmiks motvirker et todelt helsevesen? Les her.
Eierformer
I mange debatter om private helse- og velferdsbedrifter, så er eierform ofte sentralt. Derfor skal vi presentere hvilke ulike eierformer det finnes. Vi tar utgangspunkt i Velferdstjenesteutvalgets rapport om private aktører i velferdsstaten. Det finnes to hoveddriftsmodeller:
- De som tar utgangspunkt i en markedsorganisering.
- De som har utspring i ideelle formål.
Begge driftsmodellene går under paraplyen private helse- og velferdsbedrifter. Velferdstjenesteutvalget mener det bør utformes en nasjonal definisjon av hva en ideell organisasjon skal være. Ideell organisasjon betyr ikke frivillig arbeid. I dag er det mange gråsoner mellom ideelle og andre private.
Spisskompetansen på hvert sitt område
Debatten om private helse- og velferdsbedrifter står ofte i skjæringspunktet mellom ideell sektor og andre private. Det som er viktig å poengtere er at bedrifter i hver enkelt av eierformene er eksperter på ulike områder, som utfyller hverandre og utviklet tilbudet til det beste for brukerne. La oss ta for oss barnevern som et eksempel. Dette er et svært komplekst område som påvirker noen av de mest sårbare i samfunnet vårt.
- Offentlige virksomheter: Jobber ofte med standardiserte løsninger som skal favne flest mulig. Offentlig virksomheter har kompetanse og ressurser i kraft av å levere lovpålagte barnevernsoppgaver. Det er helt nødvendig. Vi trenger tilbud som hjelper mange. Offentlige virksomheter har tradisjonelt vært gode på omsorgssaker og behandling i grupper blant annet.
- De som har utspring i ideelle formål: Har tradisjonelt sett vært gode på tiltak der rus har vært primærutfordringen.
- De som tar utgangspunkt i en markedsorganisering: Det er ikke alle barn som passer inn i en standardisert løsning. Det vil si at når noen faller utenfor det offentlige systemet, eller at det offentlige ikke har mulighet til å gi riktig oppfølging av barnet, så blir andre private kontaktet av det offentlige som ber om hjelp. Private kan da skreddersy et tilbud som passer for akkurat det barnet.
Helse- og velferdssektoren er naturligvis mer komplisert enn som så, men det illustrerer viktigheten av samarbeid. Det er ingen eierformer som er bedre enn den andre, men det er samspillet mellom dem som gjør at vi kan tilby gode tjenester.
Fleksibilitet
Hver enkelt har altså spisskompetanse, noe som gjør at de utfyller hverandre. En annet viktig grunn til samarbeid mellom de ulike aktørene, er når det oppstår en uforutsett situasjon. Det nærmeste eksempelet er koronasituasjonen. For å ruste opp testkapasitet, vaksinering og koronarehabilitering, så er det offentlige helt avhengig av fleksibiliteten i det private markedet. For eksempel har private bidratt med koronatesting, vaksinering og rehabilitering på oppdrag fra det offentlige. Det betyr at hvis du for eksempel har behov for rehabilitering etter koronasykdom, så kan du bli henvist til en privat rehabiliteringsinstitusjon. Regninga for dette tar det offentlige. Du betaler ingenting ekstra. Dette reduserer også ventetiden for å få helt nødvendig rehabilitering.
Et annet eksempel er flyktningkrisen i 2015. Det kom 31.150 asylsøkere i 2015. Sammenlignet med 2016 var tallet 3.460. Dette var en uforutsett hendelse som det offentlige måtte snu seg raskt om for å håndtere. Private virksomheter bidro stort. De rustet opp og fikk raskt på plass flere mottak, slik at det offentlige kunne levere de tjenestene som de er pliktige til. Private leverte da tjenester på oppdrag for det offentlige.
Når nye utfordringer skal løses
I Norge har vi lang tradisjon for samarbeid, ikke bare når krisen treffer, men også når nye utfordringer skal løses. Et godt eksempel på dette er barnehageforliket fra 2003, som var et initiativ fra SV på den store etterspørselen etter barnehageplass. Målet var full barnehagedekning innen 2005. På den var det offentlige ikke i stand til å bygge opp dette tilbudet alene, og private aktører bisto. Åtte år etter barnehageforliket gikk ni av ti barn i alderen 1-5 år i barnehage. Nesten to av tre nye plasser i denne perioden ble etablert av private (tall fra PBL). Og de leverte da – og nå – tjenester på oppdrag for det offentlige. På den måten kan du velge en privat barnehage uten at det koster deg noe ekstra og de aller, aller fleste får tilbud om barnehageplass.
Et annet eksempel er arbeidet som gjøres av private innen barnevern. Det offentlige og private har spisskompetanse på ulike områder. For eksempel er det offentlige gode på standardiserte løsninger som skal favne flest mulig (for eksempel gruppetilbud). Det er kjempebra. Vi trenger tilbud som hjelper mange. Private som har utspring i ideelle formal har tradisjonelt vært gode på tiltak der rus har vært primærutfordringen. Andre private fanger opp de barna som ofte ikke passer inn i den standardiserte løsningen. Det vil si at når noen faller utenfor det offentlige systemet, eller at det offentlige ikke har mulighet til å gi riktig oppfølging av barnet, så blir andre private kontaktet av det offentlige som ber om hjelp. Private kan da skreddersy et tilbud som passer akkurat for det barnet.
Private spiller også en viktig rolle for blant annet Ap-initiativet samhandlingsreformen. Samhandlingsreformen er begrunnet i behovet for bedre samarbeid mellom første- (primær-) og andrelinjetjenesten (spesialisthelsetjenesten). Reformen var utover dette begrunnet i et ønske om å overføre oppgaver og ressurser fra stat til kommune. For eksempel innenfor heldøgnsomsorg, så har private spilt – og spiller fortsatt – en viktig rolle i å gjøre kommuner i stand til å utøve ansvaret de har fått gjennom samhandlingsreformen og gi pasientene tilbudet de skal få fra kommunen. Her skrives nå pasienter ut fra spesialisthelsetjenesten og kommunen må overta ansvaret for bo- og omsorgstilbud til personer som kan ha ganske store hjelpebehov. I små kommuner kan private bidra med ressurser og kompetanse i å etablere tiltak, og hjelpe kommunene med kompetanseoverføring slik at de på sikt selv kan gjøre dette. I store kommuner kan de sette ut oppdrag de av ulike grunner ikke ønsker eller har kompetanse til å gjøre selv. Om en liten kommune får utskrevet en person med store behov, vil det kanskje ikke være mulig eller økonomisk lurt å etablere tiltaket selv.
Det finnes mange eksempler på godt samarbeid mellom det offentlige og private. Det er samtidig viktig å poengtere hvor mye godt arbeid som utøves av det offentlige. Det offentlige er – og skal være – grunnsteinen i velferdssamfunnet vårt. Samtidig er det viktig å supplere med bidrag fra det private. Til sammen utgjør offentlige, private og ideelle en fantastisk velferdsmiks. Og fordi alle er forskjellige, så utgjør velferdsmiksen en arena for læring. Det avler innovasjon, valgfrihet, kapasitet og fleksibilitet. Som er nettopp det vi trenger for å møte framtidens utfordringer.