Birgit Skarstein har selv benyttet seg av valgfriheten som finnes innen brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun mener det å kunne velge leverandør har hatt stor innvirkning for henne.
I august 2021 rodde Birgit Skarstein inn til gull i Paralympics i Tokyo til stormende jubel. Hun er regjerende verdensmester og verdensrekordholder i roing, og har funnet verdenscupen sammenlagt i både roing og langrenn.Suksessene er mange, men veien har vært lang og utfordrende, som for de aller fleste toppidrettsutøvere.
Det som skiller Skarsteins historie fra mange andre, er at hun i en alder av 20 år måtte lære seg det helt elementære i hverdagen på nytt.
Da Birgit Skarstein var ferdig på videregående skole, reiste hun til Asia for å jobbe på barnehjem. Der havnet hun i en badeulykke.
– Jeg skulle egentlig bare hoppe fra en luten mur, men jeg traff et eller annet i sjøen som gjorde at beinet ble ordentlig kvestet, forteller Skarstein.
Dette medførte flere operasjoner i det ene beinet. Ti måneder senere, da hun egentlig var ferdig med behandlingen, skulle det tas en rutineoperasjon. Det gikk galt.
– Jeg fikk en epiduralbedøvelse som gikk feil. Jeg ble lam etter det. Det snudde opp ned på livet slik jeg hadde kjent det frem til da, sier Skarstein.
Hadde ikke lyst til å be om hjelp
Skarstein, som tidligere hadde vært en svært aktiv jente, måtte plutselig lære seg å leve et liv i rullestol. De hverdagslige tingene hun tidligere hadde mestrer, måtte hun nå få hjelp til.
– For meg var det viktig å få til så mye som mulig selv. Uavhengighet og det å ha kontroll i eget liv, har alltid vært viktig for meg. Det ville jeg så inderlig beholde. Jeg gikk inn i dette med en innstilling om at jeg skulle vise overfor meg selv at jeg skulle klare ting som før.
– På mange måter var det en styrke fordi jeg lærte meg ting fort. Jeg nektet å gi meg. Samtidig har det nok gjort veien tilbake unødvendig komplisert og lang. Jeg er som en trassig treårig, sier hun og ler.
Til slutt innså hun at det ikke var hensiktsmessig at hun skulle mestre alt. Hun fikk derfor brukerstyrt personlig assistanse (BPA).
– Jeg har lært meg at det ikke er smart at jeg brenner alt kruttet på å gjøre alle fysiske ting. Det er bedre at jeg har overskudd til å bidra med deg jeg faktisk kan, sier hun.
– Viktig å kunne bytte hvis det ikke fungerer
Birgit Skarstein bor for øyeblikket i Oslo. Dette er en kommune som har valgfrihet innen BPA. Det betyr at den som har behov for BPA kan velge mellom flere ulike private aktører uten at det koster noe ekstra.
Kommunen tar regningen for at brukeren skal ha valgfrihet. Dette er en valgfrihet Skarstein har benyttet seg av.
– For meg har det vært viktig å ha en leverandør som passer med den måten jeg lever på. Da syns jeg det er viktig at man selv skal kunne velge hvem det er som leverer tjenesten og at man kan bytte hvis det er noe som ikke fungerer. Man kan oppdage at «oi, her er det en annen leverandør som jobber på en måte som passer bedre for meg». At man da kan velge den leverandøren, gjør at vi som brukere får en «hånd i hanske»-opplevelse.
Samarbeid
– Jeg er personlig allergisk mot at andre skal synse og mene hvordan jeg skal leve. Jeg vil bestemme selv, fordi det er mitt liv. Det er ikke hvordan jeg beveger meg rundt som definerer hvem jeg er som menneske, det er yrkesambisjonene mine, hvordan jeg jobber og mine personlige egenskaper. Da er det viktig at vi har mulighet til å kunne ha et så godt samarbeid som mulig.
Hun tror at et mangfold av leverandører og et bredt tilbud har størst sannsynlighet for å treffe alle.
– Selv om vi alle bruker sko, så betyr det ikke at det er riktig for alle å gå i tresko eller slippers. Man kan alltids si at det er sko, men hvilke sko du vil ha er avhengig av hvilken posisjon du er i, hvor du er i livet, hvilken type du er, sier hun.
Skarstein har inngått et samarbeid med Aberia, en bedrift som leverer tjenester innen helse, omsorg og barnevern på oppdrag for det offentlige. Hun håper dette samarbeidet blant annet skal bidra til å synliggjøre betydningen av likeverd i samfunnet.
– Vi har alle styrker og svakheter. Det handler om hvordan vi klarer å utfylle hverandre. Vi har alle rett til å være en del av det samfunnet, selv om det ikke betyr at man skal klare alt alltid. Det kan være en styrke i å vise at man er sårbar, å innrømme hva man er god på og ikke. Det skal ikke være noe skam knyttet til det. Vi må stå opp for hverandres likeverd. Det finnes ingen standard, det finnes ingen mal. Vi må ha tjenester og fleksibilitet slik at det kan passe best mulig, sier hun.